§ 1 a. Menneskekroppen og gener som patenthindring
- Menneskekroppen og den rene oppdagelsen av et gen kan ikke patenteres.
- Et gen som er isolert eller teknisk fremstilt, kan patenteres selv om det er likt det naturlige genet.
- Regelen brukes særlig innen bioteknologi, der isolering og påvist industriell bruk kan gi patent.
- § 1 a henger sammen med hovedregelen i § 1 og særreglene om biologisk materiale i §§ 3 a til 3 c.
§ 1 a
§ 1 a trekker en grense for hva som kan patenteres når oppfinnelsen gjelder mennesker. Selve menneskekroppen, i alle stadier fra unnfangelse til fullt utviklet, kan ikke patenteres. Det samme gjelder den rene oppdagelsen av en bestanddel i kroppen, for eksempel at et bestemt gen eller en del av et gen finnes og har en gitt funksjon - det er bare en beskrivelse av noe naturen allerede har skapt. Situasjonen er en annen når bestanddelen er isolert fra kroppen eller fremstilt gjennom en teknisk metode. Da kan den utgjøre en patenterbar oppfinnelse, selv om strukturen i det isolerte materialet er lik strukturen slik den finnes naturlig i kroppen. Det avgjørende er altså ikke hvordan materialet ser ut, men at noen har brukt en teknisk fremgangsmåte for å hente det ut og gjøre det tilgjengelig for industriell bruk.
I praksis rammer paragrafen særlig bioteknologi og medisinsk forskning. Et forskningsmiljø som kartlegger et gen og bare slår fast at genet finnes og har en viss funksjon, kan ikke få patent på selve oppdagelsen. Har miljøet derimot isolert gensekvensen med en teknisk metode og vist hvordan den kan brukes industrielt, for eksempel i en diagnostisk test, kan denne konkrete anvendelsen være patenterbar, selv om gensekvensen i seg selv finnes naturlig i menneskekroppen.
§ 1 a bygger videre på hovedregelen i § 1 om at oppfinnelser innenfor ethvert teknisk område kan patenteres, og må leses sammen med § 1 b, som stenger for patent på løsninger som strider mot offentlig orden eller moral. § 2 stiller krav om nyhet og oppfinnelseshøyde, mens § 3 fastsetter hvor langt selve eneretten rekker. §§ 3 a til 3 c gir mer detaljerte regler for biologisk materiale, blant annet om hvor langt vernet strekker seg når materialet formerer seg selv, og om gårdbrukeres adgang til å bruke egen avling. § 4 gir den som allerede utnyttet en løsning før søknaden kom inn, rett til å fortsette med dette. At § 3 a selv viser tilbake til § 1 a, illustrerer hvor tett reglene om biologisk materiale henger sammen.