§ 4. Fortsettelsesrett for tidligere bruk

§ 4 gir et unntak fra eneretten patenthaveren ellers har. Hadde noen allerede tatt oppfinnelsen i kommersiell bruk her i landet før patentsøknaden ble levert, skal ikke patentet kunne stanse denne bruken videre. Det samme gjelder den som ennå ikke hadde startet, men hadde gjort konkrete forberedelser til å ta oppfinnelsen i bruk. Unntaket faller bort dersom brukeren egentlig hadde snappet opp ideen fra søkeren på en utilbørlig måte. Retten til å fortsette er dessuten bundet til virksomheten: den kan ikke selges eller overføres løsrevet som en egen rettighet, bare sammen med hele bedriften den hører til i.

I praksis dukker regelen opp når to aktører uavhengig av hverandre kommer fram til samme løsning omtrent samtidig. Den ene søker patent, den andre har allerede satt løsningen ut i produksjon uten å vite om søknaden. Uten § 4 kunne patentet ha tvunget den andre til å stanse en virksomhet han hadde bygget opp i god tro. Si at et verksted i flere måneder har produsert og solgt en ny type feste til stillas, uten selv å søke patent. En konkurrent søker patent på akkurat samme løsning og får det innvilget. Verkstedet kan da fortsette å produsere og selge festet omtrent som før, men får ikke utvide til et helt nytt marked eller en annen bruksmåte enn den opprinnelige.

Bestemmelsen henger sammen med § 3, som ellers gir patenthaveren en bred enerett til å nekte andre å tilvirke, selge eller bruke oppfinnelsen. § 4 er et konkret unntak fra denne eneretten, på linje med unntaket i § 5 for utenlandske kjøretøy og fartøy som bare er innom riket forbigående. § 6 viser også til § 4: der følger det at en søknad som bygger på en tidligere utenlandsk søknad, kan regnes som levert samtidig med den tidligere søknaden, noe som igjen påvirker hvilket tidspunkt man må legge til grunn ved vurderingen etter § 4.