§ 2-2. Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Paragrafen gjelder retten til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, som blant annet omfatter sykehusene. Den har to hovedregler. Du har rett til øyeblikkelig hjelp. Og du har rett til nødvendig helsehjelp når to vilkår er oppfylt: du kan ha forventet nytte av hjelpen, og ressursbruken står i et rimelig forhold til nytten. Retten gjelder bare tjenester som spesialisthelsetjenesten har ansvar for å yte og betale. Kongen kan gi forskrifter om hva som regnes som helsehjelp du kan ha rett til.

Reglene om øyeblikkelig hjelp utdypes i spesialisthelsetjenesteloven. Der er hovedregelen at sykehus og fødestuer straks skal ta imot pasienter som trenger hjelp for kroppslige lidelser, når hjelpen etter opplysningene er påtrengende nødvendig. De regionale helseforetakene må peke ut institusjoner som har samme plikt for psykiatrisk helsehjelp og for tverrfaglig behandling av rusmiddelmisbruk. Plikten faller bort hvis institusjonen vet at andre som er nærmere, vil hjelpe i tide.

Hvem som skal sørge for tjenestene, fremgår også av spesialisthelsetjenesteloven. De regionale helseforetakene har ansvar for tilbudet i sin region og skal prioritere etter tre hensyn: nytten av tiltaket, ressursbruken og hvor alvorlig tilstanden er. Der finnes også et felles system som avgjør hvilke metoder som kan tilbys. Beslutningene i systemet regnes ikke som vedtak i forvaltningsrettslig forstand.

Paragrafen er kjernen i rettighetene overfor spesialisthelsetjenesten, og flere paragrafer bygger videre på den. § 2-2a gir rett til vurdering, tidsfrist og informasjon. § 2-2b gir rett til å få hjelpen raskt ved fristbrudd eller fare for det. § 2-3 gir rett til fornyet vurdering, og § 2-4 gir rett til å velge behandlingssted. § 2-4a gjelder helsehjelp i utlandet.