§ 2-4 a. Dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet
- Utgifter til helsehjelp i andre EØS-land kan dekkes når hjelpen tilsvarer tilbudet i Norge.
- Utgifter til helsehjelp i utlandet kan dekkes når det ikke finnes tilbud i Norge, eller utenlandsk hjelp er dokumentert bedre.
- Metoder som er besluttet ikke innført i Norge, dekkes ikke, med unntak for midlertidig opphold.
- Departementet kan gi forskrifter om vilkår og beregning.
§ 2-4 a. Helsehjelp i utlandet
- etter folketrygdloven § 5-24 a med forskrifter som gjennomfører pasientrettighetsdirektivet i norsk rett. Dette gjelder når den aktuelle helsehjelpen tilsvarer helsehjelp som pasienten hadde fått tilbud om i den offentlige helse- og omsorgstjenesten i Norge.
- etter rådsforordning (EF) nr. 883/2004 og 987/2009, som blant annet gir rett til å få dekket utgifter til nødvendig helsehjelp under midlertidig opphold og til planlagt helsehjelp i andre EØS-land dersom helsehjelpen ikke ytes innen forsvarlig tid i Norge.
- dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter § 2-2, og det ikke finnes et tilbud i riket, eller helsehjelpen i utlandet er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge.
- etter folketrygdloven § 5-24 og bestemmelser gitt i medhold av den, som blant annet gir rett til å få stønad til helsetjenester for medlemmer av folketrygden som oppholder seg i utlandet over tid.
Paragrafen regulerer når du kan få utgifter til helsehjelp utenfor Norge dekket. Første ledd gjelder helsehjelp i et annet EØS-land. Du kan få utgiftene dekket, helt eller delvis, etter reglene i folketrygdloven § 5-24 a, når hjelpen tilsvarer det du ville fått tilbud om i den offentlige tjenesten i Norge. Loven nevner også to EU-forordninger (nr. 883/2004 og 987/2009) som blant annet gir rett til dekning av nødvendig helsehjelp under midlertidig opphold og av planlagt helsehjelp, hvis hjelpen ikke gis innen forsvarlig tid i Norge.
Etter folketrygdloven § 5-24 a ytes stønad til utgifter til helsetjenester i et annet EØS-land etter regler departementet fastsetter i forskrift. Forskriften kan blant annet regulere forhåndsgodkjenning og dekning av reise- og oppholdsutgifter.
Andre ledd gjelder helsehjelp i utlandet mer generelt. Du kan få utgiftene dekket helt eller delvis hvis du har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2-2 fra spesialisthelsetjenesten, og enten ikke finnes noe tilbud i Norge, eller utenlandsk behandling er dokumentert å virke bedre enn tilbudet her. Loven viser også til folketrygdloven § 5-24, som gir medlemmer stønad til nødvendige helsetjenester i utlandet. Der dekkes reise- og oppholdsutgifter i tillegg, ambulansetransport dekkes fullt ut, og sykehusopphold dekkes opp til et beløp Stortinget fastsetter. Under midlertidige utenlandsopphold har medlemmer som hovedregel ikke rett til stønad, men det gjelder unntak blant annet for oksygen- og dialysebehandling og for fødsel.
Har det blitt besluttet at en metode ikke skal innføres i Norge, dekkes ikke utgiftene til den. Det bygger på spesialisthelsetjenesteloven § 4-4, der de regionale helseforetakene skal ha et felles system for å beslutte hvilke metoder som kan tilbys. Unntaket er helsehjelp under midlertidig opphold i et annet EØS-land. Departementet kan gi forskrifter om hvilke typer helsehjelp som omfattes, vilkår for dekning og hvordan dekningen beregnes.
Andre ledd bygger på retten til nødvendig helsehjelp i § 2-2. Klage og andre saksregler står et annet sted: § 7-2, med tittelen «Klage mv.», viser til denne paragrafen.
Eksempel: en pasient har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, men det finnes ikke noe tilbud i Norge. Da kan pasienten få utgiftene til helsehjelp i utlandet dekket, helt eller delvis.