§ 1-3. Grensene for hva som kan pantsettes

§ 1-3 setter grenser for hva som kan stilles som pant. Første ledd forbyr det som kan kalles generalpant: en panterett kan ikke gyldig legges på absolutt alt en skyldner eier, eller vil komme til å eie, samlet under ett. Pantet må i stedet knyttes til bestemte, avgrensede formuesgoder, slik definisjonen i § 1-1 forutsetter. Andre ledd viderefører samme tanke for rettigheter som ikke fritt kan selges eller overdras: er en rett bundet av vilkår for salg, gjelder tilsvarende vilkår og begrensninger når retten i stedet skal pantsettes. Tredje ledd gjelder sameie: har flere personer hver sin ideelle (ikke fysisk avgrensede) andel i et formuesgode, kan den enkelte bare pantsette hele sin egen andel, ikke en del av den.

I praksis rammer forbudet mot generalpant avtaler der en bank ønsker sikkerhet i alt et firma eier uten å spesifisere hvilke eiendeler det gjelder - en slik klausul gir ikke gyldig panterett etter loven her, selv om partene har blitt enige om den. Skal for eksempel et firma stille sikkerhet i varelageret sitt, må avtalen si noe om hvilke gjenstander eller hvilken kategori av gjenstander som omfattes, ikke bare vise til alt selskapet måtte eie i fremtiden. Regelen henger sammen med kravet i § 1-4 om at pantekravet må angis med et bestemt beløp eller et høyeste beløp - begge bestemmelsene skal sikre at både pantsetter, panthaver og andre kreditorer kan se hvor stor sikkerheten er og hva den omfatter.

§ 1-3 står sammen med de øvrige innledende bestemmelsene i kapittel 1 og legger grunnlaget for hvordan pant kan stiftes gyldig. Den henger tett sammen med § 1-4 om at pantekravet må tallfestes, og med § 1-2 om at avtalt panterett uansett krever hjemmel i lov. Reglene om avkastning, bruksrett og risiko i §§ 1-6 til 1-8 forutsetter alle at det er klart hvilket bestemt formuesgode pantet gjelder, noe som bare er mulig når pantsettelsen er avgrenset slik § 1-3 krever.