§ 1-2. Adgangen til å avtale unntak fra panteloven

§ 1-2 fastsetter de generelle rammene for hvor langt partene selv kan bestemme innholdet i en panterett, og hvordan panteloven forholder seg til annen lovgivning. Utgangspunktet er at reglene i loven er deklaratoriske (kan fravikes ved avtale), med mindre noe annet er bestemt i den enkelte paragraf eller følger av sammenhengen. Samtidig krever loven at avtalt panterett må ha et lovlig grunnlag: panterett kan bare stiftes rettsgyldig ved avtale når loven selv, eller en annen lovbestemmelse, åpner for det. Bestemmelsen slår også fast at panteloven viker for særregler om pant i andre lover, og at det forhold at en panterett har fått rettsvern etter denne loven, ikke stenger for at noen likevel kan vinne rett gjennom reglene om godtroerverv av løsøre - med mindre en lovbestemmelse uttrykkelig sier noe annet.

I praksis betyr fravikeligheten at avtalepartene - typisk en bank som panthaver og en person eller virksomhet som stiller sikkerhet (pantsetter) - kan tilpasse mange av lovens ordninger til sitt konkrete behov, for eksempel regler om bruksrett eller avkastning, så lenge loven ikke gjør nettopp den bestemmelsen ufravikelig. Kravet om lovhjemmel for avtalt panterett fungerer som en skranke: en panterett kan ikke oppfinnes fritt gjennom avtale alene, den må ha støtte i denne loven eller en annen lovbestemmelse. Dette henger sammen med at loven også setter grenser for hva som kan pantsettes, og hvordan pantekravet må angis.

§ 1-2 er en av de innledende bestemmelsene i lovens første kapittel, og danner bakteppet for resten av loven: den forklarer hvorfor mange av reglene om blant annet avkastning, bruksrett og forsikringsplikt, risiko for tap, og forfall kan avtales annerledes enn det loven i utgangspunktet sier. Fjerde ledd knytter paragrafen til reglene om godtroerverv av løsøre, og minner om at rettsvern etter panteloven ikke automatisk slår gjennom overfor noen som ellers ville vunnet rett i god tro.