§ 1-6. Avkastning av pantet

§ 1-6 avgjør hvem som har rett til avkastningen av det som er stilt som pant. Ved underpant - der eieren beholder besittelsen av tingen selv - er hovedregelen enkel: eieren beholder retten til avkastningen, for eksempel leieinntekter. Gjelder pantet i stedet finansielle verdier som aksjer eller enkle pengekrav, snus dette: panthaveren kan selv hente inn løpende utbetalinger som renter og utbytte etter hvert som de forfaller. Beløpene brukes først til å dekke forfalte renter og avdrag på selve pantekravet; er det penger igjen, skal eieren ha dem tilbake. Skal papiret eller kravet gjøres opp i sin helhet, kan panthaveren beholde oppgjørssummen så langt det trengs for å dekke også den delen av kravet som ennå ikke har forfalt. Fondsaksjer som følger av en pantsatt aksje, regnes med i panteretten uten videre.

Tredje ledd gjelder når det er tatt namsutlegg i for eksempel enkle pengekrav eller innløsningspapirer. Da skal avdrag og renter betales til namsmyndigheten i stedet for direkte til den som har fått utlegget. Både den som har begjært utlegget og den det er tatt utlegg hos, kan gjøre det som trengs for å holde kravet ved like, for eksempel varsle om forfall; det samme gjelder når kravet gjøres helt opp. I praksis betyr regelen at eieren av et pantsatt papir ikke mister rådigheten helt: han eller hun får fortsatt beskyttet sin økonomiske interesse i det som er igjen etter at panthaverens krav er dekket, samtidig som panthaveren får en effektiv sikkerhet i de løpende innbetalingene.

Bestemmelsen henger sammen med reglene om bruksrett og vedlikeholdsplikt i § 1-7, som også bygger på skillet mellom underpant og andre pantetyper. Den må også ses i sammenheng med § 1-8 om hvem som bærer risikoen dersom pantet går tapt, og med § 1-9 om når panthaveren kan kreve pantekravet innfridd før tiden. Fjerde ledd presiserer for øvrig at reglene i paragrafen ikke gjør noen endring i regler om pant som finnes i forsikringsavtaleloven.