§ 1-7. Bruksrett og plikt til vedlikehold og forsikring av pantet

§ 1-7 fordeler bruks-, vedlikeholds- og forsikringsansvaret mellom eier og panthaver, og reglene er forskjellige for underpant og håndpant. Ved underpant - der eieren beholder tingen - har eieren fortsatt lov til å bruke pantet som vanlig, med mindre noe annet er avtalt eller følger av regler for utlegg eller annen lovgivning. Samtidig plikter pantsetteren å stelle og vedlikeholde pantet forsvarlig, slik at bruken ikke går ut over panthaverens sikkerhet. Ved håndpant er situasjonen motsatt: der er det panthaveren som har fått gjenstanden overlevert, og han plikter da selv å føre tilsyn med og stelle pantet slik forholdene krever, uten å ha rett til å bruke det til egne formål, med mindre bruksretten er særskilt avtalt eller har et annet rettslig grunnlag. Fjerde ledd pålegger pantsetteren en forsikringsplikt ved avtalepant i fast eiendom, driftstilbehør eller varelager: pantet skal holdes forsikret mot brann og annen tingsskade så langt det er vanlig å gjøre det.

I praksis merkes forskjellen mellom underpant og håndpant tydelig ved bilfinansiering eller pantsettelse av varelager: der beholder eieren tingen og kan bruke den i sin virksomhet, men må samtidig sørge for at den ikke forringes slik at bankens sikkerhet svekkes. Er det derimot håndpant, for eksempel fysiske verdipapirer eller løsøre som er levert til panthaveren, går ansvaret for tilsyn og stell over på panthaveren selv, og han kan ikke uten videre bruke gjenstanden til eget formål bare fordi den befinner seg hos ham. Forsikringsplikten i fjerde ledd er praktisk viktig for banker og andre panthavere: den sikrer at en fast eiendom, driftstilbehør eller et varelager som er stilt som sikkerhet, ikke mister sin verdi uten erstatning dersom det brenner eller på annen måte blir skadet.

Bestemmelsen henger sammen med § 1-6 om avkastning, som regulerer en annen side av eierens rådighet over pantet ved underpant, og med § 1-8 om hvem som bærer risikoen dersom pantet likevel går tapt eller blir skadet. Brudd på pliktene etter § 1-7 er dessuten en av grunnene til at panthaveren kan kreve pantekravet innfridd før tiden etter § 1-9, som viser direkte til denne paragrafen.