§ 15. Forvaltningsprinsippet for høsting av vilt, planter og sopp

Paragrafen er den bærende regelen for jakt og annet uttak av viltlevende dyr, planter og sopp. Utgangspunktet er strengt: dyr kan bare høstes eller tas ut når det finnes en lov eller et vedtak med hjemmel i lov som tillater det. Uansett hva slags aktivitet som utøves, skal man unngå å påføre viltlevende dyr unødig skade og lidelse, og man skal ikke unødig jage dem bort fra reir, bo eller hi. For planter og sopp er regelen mildere: høsting er lov så lenge det ikke setter bestandens overlevelse i fare, med mindre det er begrenset gjennom lov eller vedtak. Tredje ledd presiserer at vanlig ferdsel, landbruksdrift og annen virksomhet som følger aktsomhetsplikten, ikke rammes av disse begrensningene. Reglene om lakse- og innlandsfisk gjelder også for ferskvannskreps, mens høsting av arter i havet reguleres av en egen lov om marine ressurser, ikke av naturmangfoldloven.

I praksis er § 15 en portalbestemmelse som de mer detaljerte reglene i kapittel III bygger videre på. Ved siden av dette finnes flere unntak for spesielle situasjoner: eieren kan avlive smågnagere og krypdyr som truer person eller eiendom, rovdyr i et rovdyrsikkert hegn kan avlives under nærmere vilkår, og myndighetene kan tillate uttak for eksempel for å avverge skade på avling eller husdyr, for forskning eller for å håndtere fremmede organismer. Denne strukturen gjør at § 15 sjelden brukes alene – den setter rammen som unntakene i de påfølgende paragrafene må holde seg innenfor.

Aktsomhetsplikten som § 15 tredje ledd viser til, følger av § 6: alle skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet, og har man en tillatelse fra det offentlige, regnes plikten som oppfylt så lenge forutsetningene for tillatelsen fortsatt gjelder. § 21 bygger direkte videre på § 15 annet ledd når den åpner for at planter og sopp likevel kan fjernes for å avverge skade på helse eller eiendom.