§ 4. Lovens stedlige virkeområde

Paragrafen avgjør hvor langt loven rekker geografisk. Hovedregelen er at loven gjelder når markedsføringen eller vilkårene har som mål å nå forbrukere eller næringsdrivende i Norge. Det avgjørende er hvem handlingen eller vilkåret er rettet mot. Andre lover kan begrense dette. Regelen gir loven et bredt nedslagsfelt overfor alt som retter seg mot det norske markedet.

Andre ledd utvider virkeområdet. Handlinger og vilkår som virker i utlandet, omfattes også, men bare når de er ulovlige etter reglene i landet der virkningen inntreffer. Det er et krav om dobbel ulovlighet: både norsk og utenlandsk rett må si nei. Kapittel 6 er unntatt fra denne utvidelsen.

Tredje ledd overlater til Kongen å avgjøre ved forskrift om og hvor langt loven skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Paragrafen selv sier ikke om loven gjelder der; det avgjør Kongen.

Paragrafen må leses sammen med resten av kapittel 1. Ifølge § 1 skal loven kontrollere markedsføring, handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold, og den setter krav til hvordan bedrifter opptrer overfor hverandre (god forretningsskikk). § 2 handler om god markedsføringsskikk, og § 3 krever at påstander i markedsføring kan dokumenteres. Hvem som er forbruker, og hvem som er næringsdrivende, er definert i § 5. En næringsdrivende kan være både en person og et selskap som driver næring, mens en forbruker er en person som ikke hovedsakelig handler i næring. § 5 avgjør hvem, og § 4 avgjør hvor.

Eksempel: En næringsdrivende retter markedsføring mot forbrukere i Norge. Loven gjelder da med de begrensningene annen lovgivning setter. En handling som virker i utlandet, omfattes bare hvis den også er ulovlig etter reglene i det landet.