§ 8-1. Konsesjon for rutefart

Paragrafen setter hovedregelen for rutefart, altså ervervsmessig flyging etter fast og regelbundet opplegg innenfor Norge. Den som vil drive slik flyging, må ha konsesjon (en offentlig tillatelse) fra Kongen. Kravet gjelder bare så langt ikke andre regler i loven sier noe annet, og loven viser her særlig til § 16-1. Flyging som bygger på en luftfartsavtale krever i stedet godkjenning fra departementet. Tredje ledd lar departementet bestemme at noen typer rutefart klarer seg med en tillatelse etter § 8-8.

I praksis er det to hovedspor. Rutefart går gjennom konsesjon fra Kongen. Annen ervervsflyging, for eksempel skoleflyging, krever en tillatelse etter § 8-8. Den paragrafen kan også kreve tillatelse for flyging som ikke drives for å tjene penger, slik som oppvisningsflyging og konkurranseflyging. Eksempel: et selskap som vil fly fast rute mellom steder i Norge, trenger konsesjon. Hvis departementet har åpnet for det, kan tillatelsen etter § 8-8 være nok for enkelte former for rutefart.

Reglene om selve konsesjonen står i nabobestemmelsene. Etter § 8-2 kan konsesjon bare gis når det er forenlig med allmenne hensyn. Etter § 8-3 må den som driver rutefart bare innenfor Norge, regnes som norsk. Konsesjonen etter § 8-4 gis for en bestemt tid og med de vilkårene som anses nødvendige. Staten kan etter § 8-5 helt eller delvis overta konsesjonshaverens bedrift, men Kongen kan gjøre unntak for rutefart mellom Norge og utlandet. Henvisningen til § 16-1 betyr at EØS-forskrifter går foran lovens vanlige konsesjonsregler. Slike forskrifter kan blant annet gjelde lisenskrav og markedsadgang. Paragrafen er også nevnt fra § 13a-5 om overtredelsesgebyr.