§ 8-3. Krav til norsk nasjonalitet for rutefart

Paragrafen setter et nasjonalitetskrav for rutefart som bare foregår innenfor Norge. Konsesjon (offentlig tillatelse) kan bare gis til noen som regnes som norsk etter § 3-2. Kravet gjelder altså ikke flyging som krysser landegrensene.

Hvem som regnes som norsk, avgjør § 3-2. Der regnes blant andre staten, kommunene og norske statsborgere som norske. Selskaper må ha et styre som er helt norsk og har sete i Norge, og norske eiere må rå over minst to tredjedeler av kapitalen og stemmene i et aksjeselskap.

Andre ledd handler om hva som skjer hvis vilkåret svikter underveis. Konsesjonen faller da bort. Unntaket er at konsesjonshaveren rekker å rette opp forholdet innen en frist. Departementet bestemmer hvor lang fristen er.

Tredje ledd åpner for unntak. Kongen kan fravike paragrafen når særlige grunner taler for det. Loven lister ikke opp hva som er særlige grunner, så vurderingen er skjønnsmessig.

Paragrafen må leses sammen med § 8-1, som krever konsesjon fra Kongen for rutefart, og § 8-2, som krever at konsesjonen er forenlig med allmenne hensyn. Nasjonalitetskravet kommer i tillegg til disse. Etter § 8-6 kan konsesjonen tilbakekalles ved vesentlige brudd på vilkår eller regler. Bortfall etter denne paragrafen skyldes i stedet at nasjonalitetsvilkåret ikke lenger er oppfylt. Etter § 8-7 kan kapittelets regler fravikes ved konsesjon så langt en avtale med en annen stat gjør det påkrevd.

Eksempel: Et norsk selskap har konsesjon til rutefart mellom to norske steder. Eierforholdet endres slik at selskapet ikke lenger regnes som norsk. Da faller konsesjonen bort, med mindre selskapet retter opp forholdet innen fristen fra departementet.