§ 3-33. Vern for den som stoler på registrert hjemmel

Paragrafen beskytter den som har gjort en avtale med den registrerte hjemmelshaveren. Tenk deg at noen mener seg som eier eller rettighetshaver til et fly, uten at deres rett kommer fra hjemmelshaveren. Hvis hjemmelshaveren har inngått en avtale med en tredjemann, og avtalen er registrert, kan de ikke etterpå si at hjemmelshaveren manglet rett til å avtale. Vilkåret er at tredjemannen var i god tro da avtalen ble ført i dagboken, altså ikke kjente til svakheten.

Eksempel: en kjøper stoler på at selgeren står som eier i registeret, og kjøpet registreres. En annen person hevder etterpå å være den egentlige eieren. Har kjøperen vært i god tro, kan den andre ikke bruke selgerens manglende rett mot ham. Registeret får dermed tillit i omsetningen.

Andre ledd setter en grense. Vernet gjelder ikke når hjemmelen bygger på et ugyldig dokument. Loven nevner falsk, forfalskning, mindreårighet og tvang som avtaleloven § 28 omtaler. Den bestemmelsen fastslår at en viljeserklæring ikke binder den som har avgitt den, når den er tvunget fram med vold eller trusler som gir grunn til frykt for liv eller helse. Er det en tredjemann som har tvunget fram erklæringen, og den andre parten var i god tro, må den tvungne gi beskjed uten ugrunnet opphold etter at tvangen er over. Ellers er han bundet.

Paragrafen må ses sammen med reglene om registerfeil og erstatning. § 3-32 gjelder feil ved selve innføringen, mens denne paragrafen gjelder svakheter ved avtalepartens hjemmel. Rettsvern i konkurs, foreldelse og sletting behandles i § 3-31, § 3-34 og § 3-35.