§ 12-6. EU-regler om undersøkelse av flyulykker og hendelser

Luftfartsloven·LOV-1993-06-11-101

Kort oppsummert

Undersøkelsesforordningen (EU) nr. 996/2010 gjelder som norsk lov gjennom EØS-avtalen.
Undersøkelsen skal ikke avgjøre skyld eller ansvar og går uavhengig av annen etterforskning.
Luftfartsmyndigheten vurderer rapportene for å finne flysikkerhetstiltak.
Taushetsplikt, bevisforbud og vern mot arbeidsgiversanksjoner står i §§ 12-7 til 12-9.

Lovteksten ordrett

§ 12-6. Gjennomføring av EU-forordning om undersøkelse av luftfartsulykker og -hendelser

EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 66d (europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 om undersøkelse og forebygging av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og om oppheving av direktiv 94/56/EF som endret ved forordning (EU) nr. 376/2014 og forordning (EU) 2018/1139 (undersøkelsesforordningen)) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Om forholdet mellom forordningens bestemmelser og andre norske lovregler gjelder det som fremgår av §§ 12-7 til 12-9.

Med undersøkelsesmyndigheten menes i §§ 12-7 til 12-9 den myndigheten som har ansvar for å undersøke ulykker og hendelser i medhold av undersøkelsesforordningen.

Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller delvis har slikt formål.

Luftfartsmyndigheten skal vurdere rapportene som undersøkelsesmyndigheten avgir, med tanke på å identifisere og iverksette tiltak som kan bedre flysikkerheten.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeid etter dette kapitlet og regler som utfyller undersøkelsesforordningen.

Kilde: Lovdata — Luftfartsloven § 12-6

Hva betyr dette?

Paragrafen er lovens inngang til gransking av flyulykker og luftfartshendelser. Første ledd gjør EU-forordning nr. 996/2010 (kalt undersøkelsesforordningen) til norsk lov gjennom EØS-avtalen, med de tilpasningene avtalen krever. Hvordan forordningen forholder seg til andre norske regler, står i de neste tre paragrafene, §§ 12-7 til 12-9.

Andre ledd definerer undersøkelsesmyndigheten for disse paragrafene. Det er den myndigheten som har ansvar for å granske ulykker og hendelser etter forordningen. Tredje ledd trekker en viktig grense. Undersøkelsen skal ikke gå ut på å avgjøre skyld eller ansvar, verken i sivile saker (erstatning) eller i straffesaker. Den skal dessuten gå sin gang uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller delvis har det formålet.

Fjerde ledd gir luftfartsmyndigheten en oppfølgingsrolle. Den skal gå gjennom rapportene fra undersøkelsesmyndigheten og lete etter tiltak som kan gjøre flyging tryggere. Femte ledd lar departementet gi forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeid og om regler som utfyller forordningen. Slik holdes gransking (finne årsaker) atskilt fra tilsyn (sette i verk tiltak).

De tre neste paragrafene utfyller ordningen. § 12-7 gir alle som arbeider for undersøkelsesmyndigheten taushetsplikt etter forvaltningsloven. I tillegg gjelder taushet om opplysningene i forordningens artikkel 14, og opplysninger fra utenlandske og internasjonale flysikkerhetsmyndigheter er også taushetsbelagt. Opplysninger kan under bestemte vilkår gis videre til utenlandske myndigheter, blant annet når en internasjonal avtale krever det. Brudd på taushetsplikten er straffbart. § 12-8 forbyr å føre bevis om forklaringer gitt til undersøkelsesmyndigheten, med en avveining i særlige tilfeller. § 12-9 hindrer sanksjoner fra arbeidsgiver mot personer som forklarer seg, ved at reglene i rapporteringsforordningens artikkel 16 nr. 9 og 10 gjelder tilsvarende. § 12-10 gjennomfører rapporteringsforordningen. Foran dette står § 12-2 om varsling, § 12-3 om søk og redning, § 12-4 om utgifter til søk og § 12-5 om bergelønn.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i luftfartsloven →