§ 40. Organisasjoner som fullmektig i diskrimineringssaker

Paragrafen gir organisasjoner som arbeider mot diskriminering en rolle som talsperson i klagesaker. Kravet er at organisasjonen helt eller delvis har dette som formål. Den kan brukes som fullmektig (den som opptrer på vegne av en part) i saker for Diskrimineringsnemnda. Den som klager, kan dermed la en slik organisasjon føre saken på sine vegne.

Her kan en person som er utpekt av og har tilknytning til organisasjonen, være prosessfullmektig (partens ombud i rettssaken). Dette gjelder ikke i Høyesterett. Retten kan nekte å godta fullmakten hvis den frykter at personen ikke er godt nok kvalifisert til å ta vare på partens interesser. Fullmektigen må samtidig legge fram en skriftlig orientering fra organisasjonen om sine kvalifikasjoner, i tillegg til selve fullmakten.

Fullmakten skal følge tvisteloven § 3-4. Etter den paragrafen kan en prosessfullmektig foreta alle prosesshandlinger for parten, og begrensninger i fullmakten har ingen virkning overfor retten og motparten. Advokater må bare legge fram fullmakt hvis retten ber om det. Andre fullmektiger må levere skriftlig fullmakt, med mindre parten selv er til stede og bekrefter forholdet.

Paragrafen er en praktisk del av kapittelet om håndheving. Den åpner for at en person kan møte Diskrimineringsnemnda og domstolene med støtte fra en organisasjon. Nabobestemmelsene i kapittelet regulerer blant annet bevisbyrde, oppreisning og erstatning og straff for grove overtredelser, og tilsynet med IKT-reglene ligger hos Digitaliseringsdirektoratet.

Eksempel: en person klager til Diskrimineringsnemnda og velger en organisasjon mot diskriminering som fullmektig. Havner en sak i stedet for en vanlig domstol, og ikke Høyesterett, kan en person fra organisasjonen være prosessfullmektig, forutsatt at retten godtar kvalifikasjonene.