§ 4-3. Formidlingsplikt i kabelnett og andre kringkastingsnett

Paragrafen handler om formidlingsplikt (plikt til å bringe bestemte sendinger videre til abonnentene). Kongen kan i forskrift pålegge nett å videreformidle utvalgte sendinger. Formidlingsplikt betyr at nettet ikke selv kan velge bort disse sendingene. Loven selv sier ikke hvilke sendinger det gjelder. Det avgjøres i forskriften.

Loven stiller krav til selve reglene. De skal stå i forhold til målet, være åpne for innsyn og bare gå så langt som nødvendig for å nå mål i allmennhetens interesse som er klart fastsatt. Kravene begrenser hvor langt forskriftsmakten rekker.

Kongen kan også gi regler om vilkårene for formidlingen. Medietilsynet kan i særlige tilfeller redusere antallet sendinger som omfattes av plikten. Kongens myndighet gjelder her vilkår, mens Medietilsynets gjelder antallet sendinger.

Fjerde ledd gjelder meldinger fra det offentlige. Kabeleieren, eller den som styrer kabelnettet, skal etter regler fra Kongen videreformidle meldinger fra statsmyndigheter som har vesentlig betydning.

Paragrafen står ved siden av § 4-2, som lar lovlig kringkasting formidles uten særskilt konsesjon. § 4-4 viser til paragrafen her og gir abonnentene rett til å bestemme hvilke sendinger som skal komme i tillegg til de formidlingspliktige. Kapittel 4 gjelder ikke for små kabelnett med 25 bygninger og/eller 100 husstander (§ 4-1). § 4-6 gir abonnenter og kabeleiere rett til å klage til Medietilsynet på vedtak om videresending, og § 4-5 og § 4-7 gir Medietilsynet adgang til å gi pålegg, henholdsvis mot visse utenlandske kanaler og mot ulovlig pengespillmarkedsføring.

Konstruert eksempel: Kongen har gitt forskrift om at en bestemt sending skal formidles i kabelnett. Kabeleieren må da videreformidle den sendingen, ikke bare kanalene som abonnentene selv har valgt.