§ 4-2. Rett til å formidle kringkasting uten konsesjon

Paragrafen gir en fri adgang til å videresende sendinger i kringkastingsnett. Det kreves ingen egen konsesjon (offentlig tillatelse) så lenge kringkastingen som formidles, er lovlig.

Andre ledd handler om avtaler for videresending av satellittsendt kringkasting. Slike avtaler skal ha en klausul (avtalevilkår) om at norske kabelnett kan tre inn i avtalen på samme vilkår. Andre kabelnett i Norge kan altså få samme betingelser som de som allerede er med.

Tredje ledd sier at den som eier eller styrer et nett som kan formidle kringkasting, kan gi informasjon om driften av anlegget og om programtilbudet. Det er en adgang, ikke en plikt.

Paragrafen må ses sammen med resten av kapittel 4. Kapittelet gjelder ikke for små kabelnett med opptil 25 bygninger og/eller 100 husstander (§ 4-1). Tjenestetilbydere fra andre EØS-stater har en egen rett til å formidle fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester til Norge (§ 4-1a). Ved siden av retten til å formidle står formidlingsplikten. Etter § 4-3 kan Kongen gi regler om at visse sendinger må formidles. Etter § 4-4 kan abonnentene bestemme hvilke sendinger som skal komme i tillegg.

Medietilsynet har flere virkemidler overfor formidlingen. Etter § 4-5 kan tilsynet gi pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til visse utenlandske fjernsynskanaler midlertidig, og etter § 4-7 pålegg mot ulovlig markedsføring av pengespill. § 4-6 gir abonnenter og kabeleiere rett til å klage til Medietilsynet på vedtak om videresending. § 4-8 hindrer at fjernsyn og bestillingstjenester får overliggende kommersielle innslag eller endres uten samtykke fra tjenestetilbyderen.

Konstruert eksempel: En kabeleier videresender en kanal som sender lovlig, til sine abonnenter. Kabeleieren trenger ikke søke om egen konsesjon for det.