§ 1-2. Hvor kringkastingsloven gjelder
- Virkefeltet omfatter også Svalbard, Jan Mayen, biland og anlegg på norsk sokkel.
- Kapittel 9 regulerer kringkasting på internasjonalt område, blant annet forbudet i § 9-1.
- Kongen kan i forskrift utvide loven til norske skip, fly og plattformer utenfor norsk område.
§ 1-2. Virkefelt
Paragrafen bestemmer hvor loven gjelder. Første ledd utvider virkefeltet til Svalbard, Jan Mayen og biland, og til anlegg som ligger på norsk sokkel (havbunnen utenfor kysten som Norge har rett til). For disse stedene kan Kongen lage egne unntak og særregler ved forskrift når forholdene der tilsier det.
Andre ledd viser videre til kapittel 9, som gjelder kringkasting på internasjonalt område. Kjernen står i § 9-1. Det er forbudt å drive kringkasting fra skip, fly og andre anlegg på det åpne hav, hvis sendingen kan nås i Sverige, Danmark, Finland eller Norge eller forstyrrer radiomottak. Det samme gjelder når sendingen kan nås i land som har sluttet seg til en europeisk overenskomst fra 1965 mot kringkasting utenfor territorialgrensene.
Tredje ledd gir Kongen adgang til å bestemme i forskrift at loven, helt eller delvis, også skal gjelde om bord på norske skip, luftfartøy og boreplattformer i internasjonalt område. Dette kommer i tillegg til det § 9-1 allerede regulerer. Bestemmelsen er en fullmakt: den virker først når Kongen faktisk har gitt en slik forskrift.
Definisjonene i § 1-1 avgjør hva som regnes som kringkasting eller bestillingstjeneste. Denne paragrafen avgjør på hvilke steder tjenestene omfattes. Begge spørsmål må være avklart før man vet om en bestemt sending er underlagt loven.
Eksempel: En kringkaster driver fra en installasjon på norsk sokkel. Loven gjelder også for slike anlegg, og Kongen kan ha gitt særregler som tar hensyn til forholdene der. En kringkaster som sender fra et skip på åpent hav, må først og fremst forholde seg til forbudet i § 9-1, hvis sendingen kan nås i Norge.