§ 3. Forskudd og sikkerhet for kostnadene ved gjeldsforhandling

Paragrafen handler om hvem som bærer utgiftene ved en gjeldsforhandling. Retten kan kreve at skyldneren betaler et passende forskudd (betaling i forkant) for kostnader som rettsgebyret ikke dekker. I stedet kan retten kreve at skyldneren stiller sikkerhet (en garanti) for kostnadene. Kan skyldneren ikke betale kostnadene, er det staten som må dekke dem.

Andre ledd viser til rettsgebyrloven § 3, og to av leddene der gjelder tilsvarende. Det ene sier at et betalingskrav mot en privat part er tvangsgrunnlag for utlegg (kravet kan drives inn uten dom). Det andre gjelder hva som skjer når forskuddet ikke er betalt i det et rettergangsskritt fremsettes. Da setter retten en kort frist. Betales det ikke innen fristen, skal skrittet som hovedregel avvises. Betales det innen fristen, spiller det ingen rolle for tidspunktet for skrittet at betalingen kom etterpå.

Paragrafen ligger tidlig i forløpet. Skyldneren begjærer åpning skriftlig for tingretten (§ 2), og tingretten skal avslå begjæringen i bestemte tilfeller, blant annet når det er lite sannsynlig at skyldneren kan oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord (§ 4). Blir begjæringen tatt til følge, gir retten skyldneren skriftlig melding om pliktene (§ 5), og den oppnevner straks en gjeldsnemnd (§ 7). Åpningen kunngjøres (§ 6), og skyldneren kan senere begjære endring av forhandlingen (§ 6a). Formålet med hele ordningen er at en skyldner som ikke kan betale i tide, kan forhandle med fordringshaverne om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord (§ 1a).