§ 2-11. Ansattes rett til å velge pensjonsordning
- Ansatte i foretak med parallelle ordninger velger selv hvilken ordning de skal tilhøre.
- Regelverket kan gi en arbeidstakerorganisasjon retten til å velge for medlemmene.
- Regelverket må si hvilken ordning som gjelder for dem som ikke velger.
- Valget kan ikke gå ut over medlemskapsreglene i ordningen.
§ 2-11. Arbeidstakernes valgrett
Paragrafen gjelder foretak som har parallelle ordninger, altså to pensjonsordninger som ligger side om side. I slike foretak er det som hovedregel den enkelte ansatte som avgjør hvilken ordning hun eller han skal være med i. Valgretten gjelder også for personer som blir ansatt senere, ikke bare for dem som var i jobb da ordningene ble satt opp.
Valgretten kan legges til en arbeidstakerorganisasjon (for eksempel en fagforening). Regelverket kan bestemme at organisasjonen velger ordning for medlemmene sine som er ansatt i foretaket. Da er det organisasjonen, ikke hver enkelt, som tar valget. Regelverket må også si hvilken ordning en ansatt havner i hvis vedkommende ikke velger noe. Valget er likevel ikke helt fritt. En ansatt kan ikke velge en ordning når medlemskapsreglene i den ordningen hindrer at vedkommende tas opp. Ønsket alene er ikke nok; vilkårene for opptak må også være oppfylt.
Paragrafen bygger på § 2-10, som gir adgang til å ha parallelle ordninger. Den kobles også til § 2-12, som krever at regelverket sier når en ansatt kan flytte medlemskapet til en annen av ordningene. Valgretten etter § 2-11 gjelder altså første gangs plassering, mens § 2-12 dekker senere bytte. Etter § 2-7 skal foretaket gi de ansatte en skriftlig oversikt over regelverket. Regelverkets innhold er regulert i § 2-5.
Eksempel: Et foretak oppretter to ordninger. En ansatt velger selv den ene. En annen er medlem av en organisasjon som regelverket gir valgrett, og organisasjonen velger for vedkommende. En tredje ansatt svarer ikke og plasseres i ordningen regelverket har pekt ut.