§ 2-12. Bytte av pensjonsordning i foretaket

Paragrafen handler om når en ansatt kan bytte fra én pensjonsordning til en annen, i et foretak som har flere ordninger. Regelverket må selv si hvilke situasjoner som gir bytterett. Loven overlater altså mye til foretaket og de som utformer regelverket. Samtidig setter den en nedre grense: i ett tilfelle har den ansatte alltid rett til å flytte.

Den nedre grensen gjelder når en av ordningene endres vesentlig. Endringen kan gjelde innskuddsplanen, ytelsesplanen eller regelverket ellers. Den ansatte har rett til å flytte hvis endringen betyr noe for rettighetene hun eller han kan få i framtiden. Både vesentlighet og betydning for framtidige rettigheter må altså være til stede. Små justeringer som ikke påvirker framtidig pensjon, gir ikke bytterett etter denne regelen. Regelen fungerer som et vern: en ansatt som er misfornøyd med en vesentlig endring, sitter ikke fast i ordningen. Regelverket kan gi ekstra bytterett utover dette, siden loven bare setter en nedre grense.

Ved flytting gjelder reglene om opphør av medlemskap tilsvarende. Flyttingen behandles altså på samme måte som når et medlemskap tar slutt. Paragrafen hører sammen med § 2-10 om parallelle ordninger og § 2-11 om valgrett. Etter § 2-11 velger den ansatte ordning ved ansettelsen, og § 2-12 dekker senere bytte. Regelverkskravet i § 2-5 danner rammen, og § 2-7 sier at foretaket skal gi de ansatte skriftlig informasjon om regelverket.

Eksempel: Et foretak endrer innskuddsplanen i den ene av to ordninger, slik at det får betydning for framtidig opptjening. En ansatt som er medlem i den ordningen har da rett til å flytte til den andre. For flyttingen gjelder reglene om opphør av medlemskap.