§ 2-1. Innskuddspensjon som tillegg til folketrygden

Denne paragrafen er inngangen til hele ordningen. Den slår fast at en virksomhet kan sette opp en innskuddspensjon for de ansatte. Pensjonen kommer som et tillegg til det folketrygden betaler ut. Ordningen er altså ikke noe som erstatter det offentlige systemet, men noe som ligger oppå det. Selve opptjeningen skjer ved at det hvert år settes inn penger på vegne av hver ansatt. Hvor mye som settes inn, følger en plan som står i pensjonsordningens regelverk (de skriftlige reglene som gjelder for ordningen).

Pengene, som kalles pensjonskapital, forvaltes som hovedregel hos den institusjonen (banken, forsikringsselskapet eller lignende) som virksomheten har inngått avtale med. Den enkelte ansatte kan likevel flytte forvaltningen av det som er spart tidligere, og av det som opptjenes i den nåværende jobben, til et annet sted. Da må vilkårene i § 3-7 være oppfylt. Etter den paragrafen må den nye institusjonen blant annet kartlegge hvor mye risiko medlemmet ønsker, og opplyse om alle kostnader. Medlemmet betaler selv for forvaltningen i det nye valget. Til slutt sier paragrafen at pengene bare kan brukes slik loven tillater. De kan altså ikke disponeres fritt.

Paragrafen henger tett sammen med de neste i kapittelet. Etter § 2-2 må institusjonen ha tillatelse til å drive slik virksomhet. § 2-3 setter minstekrav til hvor mange og hvor store stillinger foretaket må ha for å kunne opprette ordningen. § 2-4 åpner for at foretaket kan tegne egen forsikring for uføre og etterlatte i tillegg til alderspensjonen. Regelverket (§ 2-5) må blant annet si noe om medlemskap og innskuddsplan. Foretak med 15 eller flere medlemmer, eller med kollektivt investeringsvalg, må ha en styringsgruppe (§ 2-6), og de ansatte skal få skriftlig informasjon (§ 2-7). Tilsynet ligger hos Finanstilsynet (§ 2-9).