§ 4. Forsvarlighetskravet for helsepersonell

Paragrafen fastsetter selve kjernen i helsepersonelloven: kravet til faglig forsvarlighet. Etter første ledd skal helsepersonell utføre arbeidet i samsvar med de krav til forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra egne kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig - forsvarlighet er dermed en glidende norm, ikke en fast standard som er lik for alle. Andre ledd pålegger helsepersonell å holde seg innenfor egne faglige kvalifikasjoner, og å hente bistand eller henvise pasienten videre når det er nødvendig og mulig. Der pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje i samarbeid med annet kvalifisert personell, og helsepersonell har plikt til å delta i arbeidet med individuell plan når pasienten har rett til det etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Tredje ledd løser en mulig konflikt når flere yrkesgrupper samarbeider om samme pasient: det er legen og tannlegen som til sist avgjør medisinske og odontologiske spørsmål om undersøkelse og behandling. Dette gir en klar beslutningslinje uten å frata annet helsepersonell ansvaret for egen forsvarlighet innenfor sitt felt. Fjerde ledd åpner for at departementet kan reservere visse typer helsehjelp for personell med særskilte kvalifikasjoner, altså gå lenger enn den generelle normen og kreve en bestemt godkjenning for enkelte oppgaver.

§ 4 er den sentrale forsvarlighetsbestemmelsen som de øvrige pliktene i kapittel 2 utfyller. §§ 4a og 4b stiller særskilte kompetanse- og alderskrav for kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling, som en konkretisering av forsvarlighetskravet på et avgrenset område. § 5 om bruk av medhjelpere henger direkte sammen med andre ledd: å overlate oppgaver til medhjelpere er bare forsvarlig når oppgavens art, medhjelperens kvalifikasjoner og oppfølgingen tilsier det. §§ 6 til 10 utfyller bildet med krav til ressursbruk, øyeblikkelig hjelp, avhold fra rus, forbud mot gaver og informasjon til pasienter - alt sammen sider ved samme forsvarlige yrkesutøvelse.