§ 8. Forbud mot rus i arbeidstiden for helsepersonell

Paragrafen setter et klart forbud: helsepersonell skal verken drikke alkohol, bruke andre rusmidler eller være påvirket av dem mens de er på jobb. Formålet er å sikre at pasienter møter helsepersonell som er i stand til å vurdere og handle riktig, uten at dømmekraften er svekket. Regelen skiller mellom rus og nødvendig medisinbruk: legemidler som noen trenger på grunn av sykdom, regnes ikke som rusmidler etter forbudet. Den som likevel bruker slike legemidler i jobbsammenheng, har en egen plikt til raskt å informere arbeidsgiveren, slik at arbeidsgiveren kan vurdere om vedkommende bør stå i arbeid eller ikke mens legemidlet virker.

I praksis gir bestemmelsen departementet hjemmel til å fylle ut kontrollen gjennom forskrift. Det kan blant annet fastsettes at helsepersonell kan pålegges å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøve dersom det er mistanke om brudd på forbudet, og at det kan settes et forbud mot å innta rusmidler i en periode før arbeidstiden begynner, ikke bare i selve arbeidstiden. Nekter noen å avgi prøve eller unndrar seg på annen måte, kan forskriften også åpne for at vedkommende fremstilles for prøvetaking med bistand fra politiet. Tenk deg en sykepleier som møter på jobb og mistenkes for å lukte alkohol: da kan en slik kontrollordning brukes for å avklare om § 8 faktisk er brutt, i stedet for at arbeidsgiveren må bygge saken bare på inntrykk.

Bestemmelsen hører hjemme blant de grunnleggende kravene til yrkesutøvelsen i kapittel 2. Den kan ses i sammenheng med § 6 om at helsehjelpen ikke skal påføre pasienten unødig tidstap eller utgift, § 7 om plikten til å gi øyeblikkelig hjelp, og § 9 om forbud mot å ta imot gaver som kan påvirke tjenestehandlinger, som samlet skal sikre at helsepersonell opptrer til pasientens beste og uten uheldig påvirkning.