§ 3-2. Hvilke helse- og omsorgstjenester kommunen skal tilby
Kort oppsummert
- Paragrafen konkretiserer hvilke tjenester kommunen minst må tilby etter § 3-1.
- Lista omfatter blant annet forebygging, akutthjelp, fastlege, rehabilitering, hjemmetjenester og sykehjem.
- Kommunen må ha bestemte fagpersoner knyttet til seg, som lege, jordmor og psykolog.
- Detaljer om fastlegeordningen og private tjenesteytere kan fastsettes i forskrift.
Lovteksten ordrett
§ 3-2. Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester
- Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder:
- helsetjeneste i skoler og
- helsestasjonstjeneste
- Svangerskaps- og barselomsorgstjenester
- Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder:
- legevakt,
- heldøgns medisinsk akuttberedskap,
- medisinsk nødmeldetjeneste, og
- psykososial beredskap og oppfølging.
- Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning
- Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
- Andre helse- og omsorgstjenester, herunder:
- helsetjenester i hjemmet,
- personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt og
- plass i institusjon, herunder sykehjem.
- Dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.
Hva betyr dette?
Paragrafen er den detaljerte gjennomføringen av det overordnede ansvaret kommunen har etter § 3-1, som pålegger kommunen å sørge for nødvendig hjelp til alle pasient- og brukergrupper uansett årsak til hjelpebehovet, og som slår fast at kommunen selv velger om oppgavene løses i egen regi eller gjennom avtale med andre, uten at en slik avtale senere kan overføres til nye parter. Med utgangspunkt i dette stiller paragrafen her opp en liste over hva kommunen som et minstemål skal ha av tilbud: forebyggende arbeid rettet mot barn og gravide, akutthjelp som legevakt og nødmeldetjeneste, utredning og behandling gjennom blant annet fastlegeordningen, habilitering og rehabilitering, samt tjenester i hjemmet, personlig assistanse, institusjonsplass og dagtilbud for hjemmeboende med demens. I tillegg må kommunen ha bestemte faggrupper knyttet til seg, som lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Nærmere krav til fastlegeordningen og til private aktører som driver helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, kan fastsettes i forskrift.
Listen er ikke uttømmende — ordet «blant annet» viser at kommunen kan tilby mer enn det som nevnes. I praksis brukes bestemmelsen til å fastslå minstestandarden for det kommunale tjenestetilbudet, og den er utgangspunktet når andre bestemmelser bygger videre på enkeltpunkter i lista. Retten til brukerstyrt personlig assistanse i § 3-8 er for eksempel forankret nettopp i personlig assistanse-punktet her. Kravet om at kommunen skal ha bestemte fagpersoner knyttet til seg, gjør at en kommune ikke kan velge bort for eksempel jordmor- eller psykologkompetanse, selv om tjenesten organiseres på tvers av kommunegrenser eller kjøpes fra private.
Bestemmelsen henger tett sammen med § 3-1, som setter den overordnede rammen, og med § 3-2a, som gir en mer spesifikk regel om når institusjonsopphold er eneste forsvarlige løsning. Den grenser også mot § 3-3 om forebyggende arbeid, § 3-3a om vern mot vold og overgrep, § 3-4 om samarbeid mellom tjenesteytere, § 3-5 om øyeblikkelig hjelp og § 3-6 om støtte til pårørende. Utenfor kapittel 3 er lista her et referansepunkt både når loven avgrenser sitt eget virkeområde og når den regulerer hvilke utgifter kommunen skal dekke.
Gjelder denne paragrafen saken din?
Beskriv saken med egne ord, så får du en gratis vurdering av den med en gang.
- § 3-1Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester
- § 3-8Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
- § 3-2 aRett til sykehjemsplass eller tilsvarende heldøgns bolig
- § 3-3Helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen
- § 3-3 aKommunens ansvar mot vold og seksuelle overgrep