§ 3-2. Hvilke helse- og omsorgstjenester kommunen skal tilby

Helse- og omsorgstjenesteloven·LOV-2011-06-24-30

Kort oppsummert

Paragrafen konkretiserer hvilke tjenester kommunen minst må tilby etter § 3-1.
Lista omfatter blant annet forebygging, akutthjelp, fastlege, rehabilitering, hjemmetjenester og sykehjem.
Kommunen må ha bestemte fagpersoner knyttet til seg, som lege, jordmor og psykolog.
Detaljer om fastlegeordningen og private tjenesteytere kan fastsettes i forskrift.

Lovteksten ordrett

§ 3-2. Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester

For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant annet tilby følgende:

Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder:
1. helsetjeneste i skoler og
2. helsestasjonstjeneste
Svangerskaps- og barselomsorgstjenester
Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder:
1. legevakt,
2. heldøgns medisinsk akuttberedskap,
3. medisinsk nødmeldetjeneste, og
4. psykososial beredskap og oppfølging.
Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning
Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
Andre helse- og omsorgstjenester, herunder:
1. helsetjenester i hjemmet,
2. personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt og
3. plass i institusjon, herunder sykehjem.
Dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.

For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til innhold i tjenestene etter bestemmelsen her, herunder bestemmelser om kompetansekrav for ulike typer tjenester.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastlegeordningen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav og om adgangen til suspensjon av fastlegeordningen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav. Dette gjelder også private tjenesteytere som ikke har avtale med kommunen.

Kilde: Lovdata — Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2

Hva betyr dette?

Paragrafen er den detaljerte gjennomføringen av det overordnede ansvaret kommunen har etter § 3-1, som pålegger kommunen å sørge for nødvendig hjelp til alle pasient- og brukergrupper uansett årsak til hjelpebehovet, og som slår fast at kommunen selv velger om oppgavene løses i egen regi eller gjennom avtale med andre, uten at en slik avtale senere kan overføres til nye parter. Med utgangspunkt i dette stiller paragrafen her opp en liste over hva kommunen som et minstemål skal ha av tilbud: forebyggende arbeid rettet mot barn og gravide, akutthjelp som legevakt og nødmeldetjeneste, utredning og behandling gjennom blant annet fastlegeordningen, habilitering og rehabilitering, samt tjenester i hjemmet, personlig assistanse, institusjonsplass og dagtilbud for hjemmeboende med demens. I tillegg må kommunen ha bestemte faggrupper knyttet til seg, som lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Nærmere krav til fastlegeordningen og til private aktører som driver helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, kan fastsettes i forskrift.

Listen er ikke uttømmende — ordet «blant annet» viser at kommunen kan tilby mer enn det som nevnes. I praksis brukes bestemmelsen til å fastslå minstestandarden for det kommunale tjenestetilbudet, og den er utgangspunktet når andre bestemmelser bygger videre på enkeltpunkter i lista. Retten til brukerstyrt personlig assistanse i § 3-8 er for eksempel forankret nettopp i personlig assistanse-punktet her. Kravet om at kommunen skal ha bestemte fagpersoner knyttet til seg, gjør at en kommune ikke kan velge bort for eksempel jordmor- eller psykologkompetanse, selv om tjenesten organiseres på tvers av kommunegrenser eller kjøpes fra private.

Bestemmelsen henger tett sammen med § 3-1, som setter den overordnede rammen, og med § 3-2a, som gir en mer spesifikk regel om når institusjonsopphold er eneste forsvarlige løsning. Den grenser også mot § 3-3 om forebyggende arbeid, § 3-3a om vern mot vold og overgrep, § 3-4 om samarbeid mellom tjenesteytere, § 3-5 om øyeblikkelig hjelp og § 3-6 om støtte til pårørende. Utenfor kapittel 3 er lista her et referansepunkt både når loven avgrenser sitt eget virkeområde og når den regulerer hvilke utgifter kommunen skal dekke.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i helse- og omsorgstjenesteloven →