§ 3-2. Hvilke helse- og omsorgstjenester kommunen skal tilby

Paragrafen er den detaljerte gjennomføringen av det overordnede ansvaret kommunen har etter § 3-1, som pålegger kommunen å sørge for nødvendig hjelp til alle pasient- og brukergrupper uansett årsak til hjelpebehovet, og som slår fast at kommunen selv velger om oppgavene løses i egen regi eller gjennom avtale med andre, uten at en slik avtale senere kan overføres til nye parter. Med utgangspunkt i dette stiller paragrafen her opp en liste over hva kommunen som et minstemål skal ha av tilbud: forebyggende arbeid rettet mot barn og gravide, akutthjelp som legevakt og nødmeldetjeneste, utredning og behandling gjennom blant annet fastlegeordningen, habilitering og rehabilitering, samt tjenester i hjemmet, personlig assistanse, institusjonsplass og dagtilbud for hjemmeboende med demens. I tillegg må kommunen ha bestemte faggrupper knyttet til seg, som lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Nærmere krav til fastlegeordningen og til private aktører som driver helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, kan fastsettes i forskrift.

Listen er ikke uttømmende — ordet «blant annet» viser at kommunen kan tilby mer enn det som nevnes. I praksis brukes bestemmelsen til å fastslå minstestandarden for det kommunale tjenestetilbudet, og den er utgangspunktet når andre bestemmelser bygger videre på enkeltpunkter i lista. Retten til brukerstyrt personlig assistanse i § 3-8 er for eksempel forankret nettopp i personlig assistanse-punktet her. Kravet om at kommunen skal ha bestemte fagpersoner knyttet til seg, gjør at en kommune ikke kan velge bort for eksempel jordmor- eller psykologkompetanse, selv om tjenesten organiseres på tvers av kommunegrenser eller kjøpes fra private.

Bestemmelsen henger tett sammen med § 3-1, som setter den overordnede rammen, og med § 3-2a, som gir en mer spesifikk regel om når institusjonsopphold er eneste forsvarlige løsning. Den grenser også mot § 3-3 om forebyggende arbeid, § 3-3a om vern mot vold og overgrep, § 3-4 om samarbeid mellom tjenesteytere, § 3-5 om øyeblikkelig hjelp og § 3-6 om støtte til pårørende. Utenfor kapittel 3 er lista her et referansepunkt både når loven avgrenser sitt eget virkeområde og når den regulerer hvilke utgifter kommunen skal dekke.