§ 3-5. Kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp

Paragrafen pålegger kommunen å reagere umiddelbart når noen trenger hjelp som ikke kan vente — altså når hjelpebehovet er så presserende at det ikke er forsvarlig å utsette det. Plikten omfatter undersøkelse, behandling og annen hjelp, men bare i den grad det er forsvarlig at kommunen selv gir den. Plikten faller bort dersom kommunen vet at noen andre, som er bedre plassert til det, uansett vil gi hjelpen i tide. I tillegg skal kommunen ha et tilbud om døgnopphold for pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp, men denne delen av plikten gjelder bare de gruppene kommunen faktisk har mulighet til å utrede, behandle eller gi omsorg til. Forskrift kan gi nærmere regler om hva plikten omfatter og hvilke pasient- og brukergrupper døgntilbudet skal dekke.

I praksis er dette grunnlaget for kommunens akutte beredskap, blant annet legevakt og annen døgnberedskap som nevnt i tjenestelisten i § 3-2. Vurderingen av hva som er «forsvarlig» å håndtere selv, avgjør samtidig hvor grensen går mot spesialisthelsetjenesten: kommunen skal ikke ta risiko utenfor det den har kompetanse og ressurser til, men heller ikke skyve fra seg ansvar den faktisk kan ivareta.

Bestemmelsen henger sammen med det overordnede ansvaret i § 3-1 og med tjenestelisten i § 3-2, og grenser mot de øvrige pliktene i kapittel 3, som forebyggende arbeid etter § 3-3, vern mot vold og overgrep etter § 3-3a, samordning etter § 3-4, støtte til pårørende etter § 3-6 og brukerstyrt personlig assistanse etter § 3-8. Avtaler kommunen inngår om slike tjenester, kan også berøre kravene til avtalens innhold andre steder i loven.