§ 3-2 a. Rett til sykehjemsplass eller tilsvarende heldøgns bolig

Bestemmelsen pålegger kommunen å tilby plass i sykehjem eller en tilsvarende bolig med heldøgns bemanning når en helse- og omsorgsfaglig vurdering viser at dette er det eneste alternativet som kan gi pasienten eller brukeren et nødvendig og forsvarlig tjenestetilbud. Kommunen må i tillegg lage en egen lokal forskrift med kriterier for hvem som får slikt langtidsopphold. Denne lokale forskriften skal ikke bare dekke dem som skal flytte inn med en gang, men også dem som egentlig er best tjent med en fast plass, men som kommunen mener kan bo hjemme en periode dersom hjelpen som gis der er forsvarlig. Forskriften skal også si noe om hvordan kommunen følger opp dem som venter. Videre skal kommunen treffe et formelt vedtak om de fastsatte kriteriene er oppfylt for den enkelte, og den skal føre oversikt over hvem som står på venteliste for langtidsopphold.

I praksis er dette en rettssikkerhetsgaranti: uten lokale, kjente kriterier ville tildeling av sykehjemsplass i større grad bero på skjønn fra sak til sak. Kravet om vedtak gjør at den som søker, får en avgjørelse hun eller han kan forholde seg til og eventuelt klage på. Ventelisteplikten tvinger kommunen til å holde oversikt over presset på plassene og til å ha en plan for oppfølging av dem som venter hjemme, i stedet for at de bare blir stående uten videre kontakt med tjenesten.

Plikten bygger på det overordnede ansvaret i § 3-1 og utfyller listen i § 3-2, der institusjonsplass er nevnt som ett av flere tilbud kommunen skal ha. Vurderingen av om heldøgns opphold er nødvendig, henger sammen med de øvrige pliktene i kapittel 3, blant annet forebyggende arbeid etter § 3-3, plikten til å beskytte mot vold og overgrep etter § 3-3a, samordning etter § 3-4, øyeblikkelig hjelp etter § 3-5, støtte til pårørende etter § 3-6 og brukerstyrt personlig assistanse etter § 3-8 — tjenester som ofte er alternativet til institusjonsplass så lenge de er tilstrekkelige.