§ 3-4. Kommunens plikt til samarbeid og samordning

Bestemmelsen pålegger de kommunale helse- og omsorgstjenestene å samarbeide med andre som yter tjenester, når det trengs for at pasienten eller brukeren skal oppleve tilbudet som sammenhengende i stedet for oppstykket. Kommunen skal selv sørge for at tjenestene faktisk samordnes, og skal ved behov peke ut hvilken kommunal tjenesteyter som har ansvaret for å holde trådene sammen. Hvis familien har fått oppnevnt en barnekoordinator etter § 7-2a, er det denne koordinatoren som skal ta seg av samordningen. Samarbeidsplikten gjelder ikke bare oppfølgingen av den enkelte, men også et bredere samarbeid som gjør at både de kommunale tjenestene og andre aktører kan løse sine egne oppgaver etter lov og forskrift. Med «tjenesteyter» menes her et vidt spekter av aktører: kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenester, private som utfører oppgaver på deres vegne, og også barnehager og skoler som mottar offentlig tilskudd.

Barnekoordinatoren etter § 7-2a er innført nettopp for familier som venter eller har barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne og som trenger langvarige og sammensatte tjenester. Når en slik koordinator er på plass, tar hun eller han over samordningsjobben som ellers ville ligget hos en ordinær tjenesteyter etter paragrafen her. I praksis betyr den brede definisjonen av tjenesteyter at samarbeidsplikten også kan omfatte en barnehage som får tilskudd, eller en skole som mottar statstilskudd til opplæringen, dersom barnet eller familien har behov som krysser slike institusjoners grenser.

Når loven regner barnehager og skoler som mulige tjenesteytere, bygger den på ordninger i andre lover: barnehageloven gir private barnehager med godkjenning rett til kommunalt tilskudd, og privatskolelova gir godkjente skoler rett til statstilskudd til opplæringen de gir. Dette er bakgrunnen for at også slike virksomheter kan trekkes inn i samarbeidet etter paragrafen her, selv om de ikke er en del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.