§ 3-1. Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester

Paragrafen fastsetter det grunnleggende ansvaret kommunen har for å skaffe nødvendig helsehjelp og omsorg til alle som befinner seg i kommunen — ikke bare til de som er folkeregistrert der. Ansvaret gjelder uansett hva slags utfordring personen har, enten det dreier seg om kroppslig eller psykisk sykdom, avhengighet, sosiale vansker eller redusert funksjonsevne. Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å styre virksomheten aktivt: den må legges opp, følges opp, vurderes og justeres fortløpende, slik at innholdet faktisk holder det nivået lov og forskrift krever. Ansvaret dekker bare de offentlig organiserte tjenestene som ikke ligger under staten eller fylkeskommunen. Kommunen trenger ikke utføre alt selv; den kan la private aktører eller andre offentlige instanser utføre oppgavene gjennom avtale, men en slik avtale kan ikke føres videre til en tredjepart.

I praksis er dette en rammebestemmelse som ikke i seg selv lister opp hvilke tjenester innbyggerne har krav på. Det konkrete innholdet — som skolehelsetjeneste, legevakt, fastlegeordning, hjemmetjenester og sykehjemsplass — følger av § 3-2. Når kommunen skal avgjøre om noen trenger heldøgns opphold i sykehjem, bygger vurderingen på det samme overordnede kravet til nødvendige og forsvarlige tjenester som § 3-2a viser til. Ansvaret etter paragrafen her ligger til grunn for alle de mer spesifikke pliktene kommunen har, som forebyggende arbeid, vern mot vold og overgrep, samordning mellom tjenester, øyeblikkelig hjelp, støtte til pårørende og brukerstyrt personlig assistanse.

§ 3-2 utdyper hvilke tjenester kommunen som et minimum skal ha tilgjengelig for å oppfylle plikten i paragrafen her, mens § 3-2a gir en særskilt regel om når institusjonsplass er eneste forsvarlige løsning. Bestemmelsen har også betydning utenfor kapittel 3: den er trukket inn når loven regulerer transport av behandlingspersonell, og den ligger til grunn for reglene om hvilke utgifter kommunen skal dekke.