§ 30. Erstatning for skade på fiskeredskap uten krav om skyld
- Den som skader redskap som står ute for fangst, må erstatte tapet uavhengig av skyld.
- Erstatningen kan settes ned eller falle bort hvis skadevolderen godtgjør at han er uten skyld.
- Trål- og snurrevadfiskere som har fisket på feltet, må selv bevise at de ikke forårsaket skaden på drivende eller fastliggende redskap.
§ 30. Erstatningsansvar
Paragrafen gir eieren av redskap som står ute for å fange fisk, en sterk rett til erstatning. Første ledd bygger på objektivt ansvar (ansvar uten at skyld må bevises): den som skader slike redskaper, må dekke tapet selv om han ikke har vært uaktsom. Erstatningen omfatter blant annet tapt fangst og tap som skyldes at høstingen ble avbrutt. Skadelidte trenger dermed ikke bevise at skadevolderen var uforsiktig.
Andre ledd mykner opp hovedregelen. Erstatningen kan settes ned eller falle helt bort dersom skadevolderen godtgjør at han ikke har skyld i skaden. Det er skadevolderen som må vise at han er uten skyld, og også da er reduksjonen en mulighet, ikke en automatikk.
Tredje ledd har en egen bevisregel for drivende eller fastliggende redskap (redskap som driver med strømmen eller står fast). Er slike redskaper skadet, må trål- og snurrevadfiskere som samtidig har fisket på feltet, selv legge fram bevis for at de ikke er årsaken. Bevisbyrden (ansvaret for å bevise) er dermed snudd i forhold til det som normalt gjelder. Eksempel: en garnfisker finner garnene revet i stykker etter at flere fartøy med trål har fisket på samme felt. Trålfiskerne må selv vise at de ikke forårsaket skaden.
Paragrafen må ses sammen med avstandsregelen i § 26, som holder trål og snurrevad unna utsatte redskaper. Skades redskap likevel, er det § 30 som gir grunnlaget for erstatning. Kravet sikres etter § 31 med panterett i skadevolderens fartøy, redskap og fangst. I utvalgsområder kan tilsynspersoner etter § 33 arbeide for å hindre regelbrudd gjennom veiledning og advarsler.