§ 9. Forskrifter om forurensning
- Forurensningsmyndigheten kan gi forskrifter om grenseverdier, forbud og krav til anlegg og personell for å motvirke forurensning.
- Forskrifter kan tre i stedet for individuell tillatelse etter § 11, og vilkår kan fastsettes i forskriften i stedet for i tillatelsen.
- Myndigheten kan gjøre unntak fra en forskrift i enkelttilfeller, og forskrifter kan begrenses til bestemte geografiske områder.
- § 9 henger sammen med definisjonen av forurensning i § 6 og plikten til å unngå forurensning i § 7, og er en del av grunnlaget for overtredelsesgebyr etter § 80.
§ 9. Forskrifter om forurensning
- grenseverdier for hvilke forurensninger som skal være tillatt eller at forurensning helt eller til bestemte tider skal være forbudt,
- grenseverdier for forekomster av visse stoffer, støy, rystelse, lys og annen stråling i miljøet, og hva som skal gjøres dersom grenseverdien overskrides,
- hvordan faste og midlertidige anlegg skal være innrettet og hvordan en virksomhet skal drives for å motvirke forurensning,
- kvalitetskrav til utstyr til vern mot forurensning og at slikt utstyr ikke må omsettes uten å være godkjent av forurensningsmyndigheten,
- at driftspersonell i virksomhet som kan medføre forurensning skal ha bestemte kvalifikasjoner.
§ 9 gir forurensningsmyndigheten hjemmel til å fastsette forskrifter som utfyller lovens generelle regler om forurensning. Første ledd nevner flere typer forskrifter myndigheten kan gi, blant annet regler om grenseverdier for utslipp og forbud mot forurensning i bestemte perioder, krav til hvordan anlegg skal bygges og drives, og krav om godkjenning av verneutstyr og kvalifikasjoner hos driftspersonell. Andre ledd åpner for at en slik forskrift helt eller delvis kan erstatte en individuell tillatelse etter § 11; må det likevel søkes om tillatelse, gjelder de vanlige saksbehandlingsreglene i kapittel 3, og vilkår som ellers ville stått i en tillatelse etter § 16, kan i stedet fastsettes i forskriften. Tredje ledd gir myndigheten adgang til å gjøre unntak fra en forskrift i enkelttilfeller, enten fordi vilkårene for omgjøring i § 18 er oppfylt, eller fordi forskriften selv åpner for det. Fjerde ledd sier at forskrifter etter paragrafen kan begrenses til bestemte geografiske områder.
I praksis brukes § 9 til å lage generelle regler som gjelder for en hel gruppe virksomheter, i stedet for at hver enkelt må søke om egen tillatelse etter § 11. Det gjør forvaltningen mer effektiv, samtidig som det gir forutsigbarhet for virksomhetene, som kjenner grenseverdiene og driftskravene direkte fra forskriften. Adgangen til å avgrense forskrifter geografisk gjør det mulig å stille strengere krav i pressede områder, for eksempel tettbygde steder med mye støy eller dårlig luftkvalitet, uten at de samme kravene må gjelde i hele landet. Unntaksadgangen i tredje ledd fungerer som en sikkerhetsventil når en generell forskriftsregel slår uheldig ut i et enkelttilfelle.
§ 9 er tett knyttet til definisjonen av forurensning i § 6 og til den generelle plikten til å unngå forurensning i § 7, som begge er naboparagrafer. Den henger også sammen med adgangen til unntak fra begrensningene i § 8, og med forholdet til granneloven i § 10.