§ 19. Innkalling til tjeneste i Forsvaret

§ 19 regulerer selve innkallingen - hvordan noen går fra å være vernepliktig til faktisk å måtte møte til tjeneste. Bare de Forsvaret har vurdert som skikket etter § 10, kan innkalles, og innkallingen skal styres av Forsvarets eget behov, ikke tilfeldig utvalg. Den som mottar en innkalling, har møteplikt, og selve innkallingsbrevet skal gi konkret informasjon: når personen skal møte, hvor tjenesten skal foregå, og hvor lenge den varer. Ved førstegangstjeneste skal Forsvaret så langt det lar seg gjøre, ta hensyn til hva den enkelte selv ønsker av tjenestetype, selv om dette ikke er en ubetinget rett. Departementet kan gi forskrift om selve innkallingsprosessen, om godtgjøring under tjenesten, og om utsettelse når viktige samfunnshensyn eller tunge personlige velferdsgrunner tilsier det.

Innkallingen etter § 19 bygger direkte på skikkethetsvurderingen i § 10, der Forsvaret ut fra innhentede opplysninger, eventuelle vedtak om helsetilstand og samtaler avgjør hvem som er egnet. Selv de som Forsvaret mener er egnet uten å ha møtt fysisk til sesjon, kan bli innkalt og vurdert når de møter til tjeneste. I praksis betyr dette at innkallingen ikke er en ren formalitet, men siste ledd i en prosess som har startet lenge før selve tjenesten begynner.

§ 19 henger tett sammen med resten av kapittel 3. Selve tjenesteplikten og skillet mellom ordinær og ekstraordinær tjeneste følger av § 17, og lengden på tjenesten er begrenset i § 18. Etter innkalling gjelder egne regler om vaksinering og andre smitteverntiltak i § 20, om gjennomføring og bortfall av førstegangstjenesten i § 21 og § 22, om den årlige heimevernstjenesten i § 23, om frivillige i Heimevernet i § 24, og om kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt i § 25.