§ 17. Tjenesteplikten - ordinær og ekstraordinær tjeneste

§ 17 definerer selve tjenesteplikten - hva vernepliktige og kontraktsbundne etter § 25 faktisk kan bli pålagt å gjøre. Plikten deles i to hovedspor: ordinær tjeneste, som dekker den vanlige gangen gjennom systemet, blant annet førstegangstjeneste og den årlige heimevernstjenesten, og ekstraordinær tjeneste, som brukes i mer akutte eller spesielle situasjoner, for eksempel ved naturkatastrofer eller når objekter og infrastruktur må sikres.

Tjenesteplikten etter § 17 omfatter ikke bare dem med lovbestemt verneplikt, men også dem som frivillig har inngått kontrakt om tjenesteplikt etter § 25. Denne gruppen får i praksis de samme rettighetene og pliktene som vanlige vernepliktige i kontraktsperioden, og kan på samme måte kalles inn til både ordinær og ekstraordinær tjeneste. Kontrakten kan normalt sies opp med tolv måneders varsel, men ikke når Norge er i krig, når krig truer, eller etter at personen har mottatt en innkalling til ekstraordinær tjeneste - da låses forpliktelsen fast.

§ 17 er utgangspunktet for flere andre bestemmelser i kapittel 3. Hvor lang den ordinære tjenesten kan være, følger av § 18, mens selve innkallingen skjer etter reglene i § 19, og gjennomføringen av vaksinering og andre smitteverntiltak er regulert i § 20. Gjennomføringen av førstegangstjenesten og tidspunktet for når plikten til å gjennomføre den faller bort, følger av § 21 og § 22, mens den årlige heimevernstjenesten er regulert i § 23 og adgangen for frivillige i Heimevernet i § 24. Kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt, som § 17 selv viser til, er nærmere regulert i § 25. Loven har også egne bestemmelser om aldersbegrensninger for dem under 18 år og om fritak for tjeneste mens en søknad er til behandling.