§ 9-8. Meldinger mellom medlemmer, forsikringstaker og forsikringsforetak
- Meldinger gitt til forsikringstakeren kan ikke avvises fordi de ikke nådde foretaket.
- Unntak: medlemmet burde skjønt at meldingen ikke ville bli sendt videre, og kunne ha varslet om det.
- Unnlater forsikringstakeren å sende en påkrevd melding til medlemmene, får det samme virkning som om foretaket unnlot det.
- Unntak: medlemmet ble likevel kjent med meldingen og rimelig kunne innrette seg.
§ 9-8. Meldinger fra eller til medlemmene av en kollektiv forsikring
Paragrafen fordeler risikoen for at meldinger går tapt i kollektive forsikringer, der forsikringstakeren (den som har tegnet avtalen) står mellom foretaket og medlemmene. Første ledd gjelder meldinger som går fra medlemmet til forsikringstakeren. Foretaket kan ikke bruke mot medlemmet at meldingen aldri nådde fram til foretaket selv. Unntaket er når medlemmet burde skjønt at meldingen sannsynligvis ikke ville bli videreformidlet, og kunne ha sagt fra om det.
Annet ledd gjelder motsatt vei. Skal forsikringstakeren etter loven eller avtalen sende medlemmene en melding eller varsle dem, og lar det være, blir følgen den samme som om foretaket selv hadde latt være. Medlemmet taper altså ikke på at mellomleddet sviktet. Unntaket er at medlemmet likevel ble kjent med innholdet og hadde rimelig mulighet til å tilpasse seg.
Et konstruert eksempel: avtalen pålegger forsikringstakeren å gi medlemmene beskjed om en endring, men forsikringstakeren gjør det ikke. Foretaket kommer da ikke bedre ut enn om det hadde glemt beskjeden selv, med mindre medlemmet likevel fikk vite om endringen og rimelig kunne innrette seg.
I kapitlet henger paragrafen sammen med § 9-3, som pålegger foretaket og forsikringstakeren å orientere medlemmene om ordningen. § 9-6 regulerer forsikringens opphør, og § 9-7 regulerer endring av vilkårene. § 9-1 fører lovens alminnelige regler inn i kapitlet så langt de passer.