§ 2-10. Arbeidstakernes rett til å velge pensjonsordning

Paragrafen gjelder foretak som har flere pensjonsordninger ved siden av hverandre. Hver arbeidstaker har da rett til å velge hvilken ordning han eller hun skal være medlem av. Det er ikke foretaket som avgjør, men den ansatte. Valgretten er en av lovens måter å gi arbeidstakerne innflytelse på, når foretaket tilbyr mer enn én løsning.

Regelverket kan gi arbeidstakerorganisasjoner rett til å velge ordning for medlemmene sine. Da er det organisasjonen som velger, ikke den enkelte. Regelverket må også si hvilken ordning en arbeidstaker havner i hvis vedkommende ikke gjør noe valg. Uten en slik standardordning ville en som ikke svarer, stå uten tilhørighet.

Valgretten gjelder også nyansatte. Foretaket kan altså ikke kreve at en ny arbeidstaker settes i en bestemt ordning uten at vedkommende får velge, med mindre regelverket peker ut en standardordning for dem som ikke velger.

Valget har en grense. En arbeidstaker kan ikke velge en ordning der medlemskapsreglene stenger for at vedkommende blir tatt opp. Valgretten gir altså ikke rett til å komme inn i en ordning uten å oppfylle vilkårene for medlemskap der. De alminnelige reglene om medlemskap finnes i § 3-1 og § 3-2.

Paragrafen må leses sammen med naboene. Paragraf 2-9 sier hva som er parallelle ordninger: en foretakspensjonsordning ved siden av innskuddspensjon eller tjenestepensjon, eller to ordninger etter loven her, der den ene har ytelsesbasert og den andre engangsbetalt alderspensjon. Paragraf 2-11 gir regler om å flytte medlemskap, og § 2-12 om kombinerte ordninger der en ytelsesbasert ordning utvides med en annen. Paragraf 2-8 krever at foretaket gir arbeidstakerne skriftlig oversikt over regelverket.

Eksempel: Et foretak har både en ytelsesbasert ordning og en engangsbetalt ordning etter loven. Ansatt A velger den ene. Ansatt B svarer ikke, og blir medlem av den ordningen regelverket peker ut for slike tilfeller.