§ 15-1. Når en pensjonsordning opphører

Paragrafen sier når en foretakspensjonsordning tar slutt. Det er tre hovedtilfeller. Det første er at foretaket selv bestemmer det. Da må styringsgruppen for ordningen, eller styret i pensjonskassen, få saken forelagt først. Det andre er at foretaket vedtar å legge ned virksomheten, eller at en annen bestemmelse i loven krever opphør. Det tredje er at foretaket slutter å betale premie og premiefondet ikke rekker til å dekke den.

Premiefond er foretakets oppsparte pott i ordningen. Er det tomt og premien ikke betales, opphører ordningen. Regelen gir en bunn: en ordning kan ikke bli stående uten at noen betaler for den. Den sier imidlertid ikke at gruppen kan stoppe beslutningen, ettersom loven bare krever at saken legges fram.

Paragrafen sier bare når ordningen opphører. Hva som skjer med midlene, står i naboparagrafene. Paragraf 15-3 er hovedregelen for fordeling ved opphør, der ansvarshavende aktuar (en sakkyndig som beregner pensjonsforpliktelser) lager beregningene. Paragraf 15-4 har særregler for pensjonskasser. Paragraf 15-2 gjelder når foretaket avvikles fordi virksomheten flyttes til et annet foretak.

Andre paragrafer sender også saker hit. Ved sammenslåing skal ordninger som ikke videreføres, opphøre og avvikles etter loven (§ 13-7). Deling, utskilling og avvikling av virksomhet er regulert i § 14-1, § 14-2 og § 14-3.

Eksempel: Et foretak vedtar å avvikle hele virksomheten. Pensjonsordningen opphører da av seg selv. Ingen egen beslutning om opphør trengs, siden loven kobler opphøret direkte til vedtaket.