§ 23-10. Statens tilskott til folketrygden

Staten betaler tilskott (støtte) til folketrygden, og Stortinget bestemmer hvor stort det er. Tilskottet er ikke bare en frivillig sum. Loven setter et gulv: statens tilskott må minst dekke utgiftene til en oppregnet gruppe ytelser, i tillegg til tilbakebetaling etter barnelova.

Ytelsene som staten skal dekke som et minimum, er ikke valgt tilfeldig. Blant dem er garantert tilleggspensjon til unge uføre født mellom 1931 og 1940 (§ 3-22), gravferdsstønad til barn under 18 år uten behovsprøving (§ 7-2 andre ledd) og stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet (§ 10-6). Videre nevnes høyere minsteytelse i uføretrygd for dem som ble uføre før fylte 26 år (§ 12-13 tredje ledd), engangsstønad ved fødsel og adopsjon (§ 14-17), stønad til barnetilsyn for gjenlevende i arbeid (§ 17-10) og ytelser til tidligere familiepleiere (§ 17-15). I tillegg kommer kapitlene 6 og 15.

Den siste posten er tilbakebetaling etter barnelova § 80. Den gir en mann som senere blir frikjent for farskapet, rett til å kreve tilbake fostringstilskott han har betalt, fra folketrygden. En mann som er pålagt fostringsplikt uten å være far, kan kreve pengene tilbake hvis en DNA-analyse viser at han ikke kan være far. Slike krav belaster altså trygden, og derfor dekkes de av statens tilskott.

Paragrafen hører til de finansielle bestemmelsene. Andre inntektskilder er premie for frivillig forsikring (§ 23-6), særskilt premie fra eiere av motorvogn ved trafikkskade (§ 23-7) og refusjon fra forsikringsselskapene ved yrkesskade (§ 23-8). § 23-9 er opphevet. § 23-11 krever at folketrygdens midler holdes regnskapsmessig adskilt fra andre midler hos Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Eksempel: Stortinget vedtar et tilskott til folketrygden. Beløpet må være stort nok til å dekke utgiftene til de oppregnede ytelsene og tilbakebetalingen etter barnelova.