§ 23-7. Bileiers tillegg til folketrygden ved trafikkskade

Paragrafen sørger for at folketrygden får dekket utgiftene sine etter trafikkskader. Alle som eier en motorvogn med forsikringsplikt etter bilansvarsloven, må betale et ekstra beløp sammen med den vanlige trafikkforsikringen. Tillegget går til folketrygden. Det skal dekke det den beregner å bruke på personskade i trafikken. Finansieringen legges dermed på dem som eier kjøretøy med forsikringsplikt.

I praksis er det forsikringsselskapet som håndterer betalingen. Selskapet krever inn tillegget og overfører det videre til folketrygden. Kongen bestemmer hvor mye tillegget er per motorvogn for hvert år, og kan sette en lavere sats for enkelte typer kjøretøy. Departementet kan dessuten gi forskrifter om hvordan hele refusjonsordningen skal gjennomføres. Satsene står altså ikke i loven, men fastsettes hvert år av Kongen.

Ordningen er én av flere måter kapittel 23 skaffer penger til folketrygden på. § 23-8 gjelder yrkesskade. Der er det forsikringsselskapene som betaler tilbake et beløp regnet som en prosent av erstatningene de selv har utbetalt. § 23-6 gjelder frivillige forsikringer, der departementet fastsetter premien i forskrift. Her er tillegget derimot obligatorisk for bileiere, og Kongen fastsetter det. § 23-4 gir Stortinget adgang til særlige avgiftsregler for visse grupper, blant annet frivillige medlemmer i utlandet. § 23-10 sier at staten også betaler tilskott til folketrygden. Kapitlet har dermed flere ulike kilder: avgifter, frivillige premier, tillegg til bilpremien, refusjon fra selskaper og tilskott fra staten.

Eksempel: En bileier betaler forsikringspremien til selskapet sitt. Oppå premien kommer tillegget til folketrygden. Selskapet krever inn beløpet og sørger for at tillegget når fram til folketrygden. Eieren kan ikke velge å stå utenfor så lenge forsikringsplikten gjelder.