§ 1-1. Formålet med folketrygden

Formålsparagrafen forklarer hva trygden er til for. Den gir ingen enkeltytelse, men setter retningen for resten av loven. Paragrafen har tre ledd, og hvert ledd peker på en egen oppgave. Den første oppgaven er å gi økonomisk trygghet når livet endrer seg. Inntekten kan falle bort, for eksempel ved sykdom eller alderdom, og utgiftene kan øke. Loven nevner blant annet arbeidsløshet, fødsel og dødsfall som situasjoner trygden skal møte. Den andre oppgaven er utjevning. Forskjellene i inntekt og levekår skal jevnes ut, både i løpet av det enkelte livet og mellom grupper i samfunnet. Den tredje oppgaven er hjelp til selvhjelp. Trygden skal bidra til at du kan forsørge deg selv og klare deg best mulig i hverdagen, ikke bare ta imot penger.

Formålet henger tett sammen med de neste paragrafene i loven. Etter § 1-2 kan rettigheter ikke gis fra seg gjennom private avtaler, så tryggheten kan ikke byttes bort. Etter § 1-3 skal loven forstås i lys av EØS-avtalens prinsipper om fri bevegelighet og om likebehandling. Paragraf 1-4 gjør grunnbeløpet til et regnetall som virker inn på både retten til ytelser og størrelsen på dem. Paragrafene 1-5 og 1-6 forklarer hvordan sivilstand og barn skal forstås når loven bruker de ordene.

Et eksempel med rollene i loven: Et medlem blir langvarig syk og mister lønnen. Formålsparagrafen viser hvorfor trygden finnes. Den skal sikre inntekt når lønnen faller bort. Når medlemmet senere blir gammel, er det den samme trygden som skal sikre inntekt. Samtidig skal ordningen støtte medlemmet i å klare seg selv så langt det går. Kravene til hver enkelt ytelse står i lovens senere deler, ikke i denne paragrafen.