§ 20A-3. Hvem må være medlem av garantiordningen for skadeforsikring

Alle forsikringsforetak som har tillatelse til å selge direkte skadeforsikring i Norge, må være medlem av garantiordningen. Medlemskapet er altså en plikt, ikke noe foretaket kan velge bort. Det samme gjelder filialer her i landet av forsikringsforetak som har hovedsete i en annen EØS-stat, når filialen driver direkte skadeforsikring.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om medlemskapet. Forskriften kan også gjøre unntak fra plikten til å være medlem. I selve paragrafen står det ingen unntak. Hvem som eventuelt slipper unna, avhenger derfor av forskriften.

Medlemskapet får følger som står i naboparagrafene. § 20a-1 sier hvilke regler som gjelder for Garantiordningen for skadeforsikring. Etter § 20a-2 er garantiordningen et eget rettssubjekt (en selvstendig enhet), ingen av medlemmene eier noe av midlene, og vedtektene må godkjennes av departementet. Medlemmene har et årlig maksimalt ansvar på 1,5 prosent av bruttopremien opptjent i de siste tre regnskapsårene, jf. § 20a-4. Styret kan kalle inn kapital fra medlemmene og fordele beløpet forholdsmessig, jf. § 20a-5.

Styret avgjør hvordan midlene brukes for å hindre eller redusere tap for sikrede eller skadelidte tredjepersoner, og kan sette vilkår for utbetaling (§ 20a-6). Departementet kan gi forskrift om rapport, regnskap og revisjon (§ 20a-7). Etter § 20a-8 kan departementet bestemme at det opprettes tilsvarende ordninger for kredittforsikring, livsforsikring og pensjonsforetak, og gi regler for dem.

§ 5-4 viser til denne paragrafen. Reglene om filialer av utenlandske finansforetak i kapittel 5 henviser altså hit når det gjelder forsikringsfilialer.

Eksempel: Et forsikringsforetak fra en annen EØS-stat åpner filial i Norge og selger direkte skadeforsikring der. Filialen må da bli medlem av garantiordningen, og vil bidra sammen med de øvrige medlemmene hvis styret kaller inn kapital.