§ 20A-1. Garantiordningen for skadeforsikring: virkeområde og formål

Paragrafen åpner kapittel 20A og forteller hva garantiordningen for skadeforsikring er til for. Ordningen skal bidra til at krav etter direkte skadeforsikring faktisk blir betalt ut. Det gjelder både til den som har tegnet forsikringen (den sikrede) og til en tredjeperson som er blitt påført skade. Kapitlets regler fram til § 20a-7 gjelder denne ordningen.

Det er en avgrensning i geografi. Ordningen dekker ikke krav som gjelder en risiko som ikke finnes her i landet. Departementet kan gi forskrift om når en risiko regnes for å finnes i Norge. Departementet kan også gi forskrift om resten av rammene: hvilke forsikringsavtaler som omfattes, hvem ordningen gjelder for, hvor mye som høyst dekkes per skadetilfelle, og hvor stor andel av et krav som dekkes. Grensene står altså ikke i loven selv. I tillegg kan departementet bestemme hvordan forvaltningsloven og offentleglova skal brukes for ordningen.

Et eksempel, bare med rollene i loven: En skadelidt tredjeperson har et krav mot forsikringstakeren, og kravet er dekket av en skadeforsikring.

Resten av kapitlet fyller ut ordningen. § 20a-2 sier at den er et eget rettssubjekt (en selvstendig juridisk enhet) med styre og vedtekter. § 20a-3 slår fast hvem som må være medlem, og § 20a-4 setter et tak for hvor mye hvert medlem kan bli krevd for hvert år. § 20a-5 regulerer hvordan styret kaller inn kapital, og § 20a-6 hvordan pengene brukes. § 20a-7 gir departementet adgang til å gi forskrift om rapportering, regnskap og revisjon. § 20a-8 åpner for tilsvarende ordninger for kredittforsikring, livsforsikring og pensjon.