§ 20-37. Ingen skal tape mer enn ved avvikling

Paragrafen er en sikkerhetsventil for eiere og kreditorer. Den slår fast at krisehåndtering ikke skal stille noen dårligere enn en ordinær avvikling ville gjort. Sammenligningen gjøres med hvordan det ville gått ved avvikling etter § 20-31, og med tidspunktet da departementet vedtok krisehåndtering etter § 20-15.

Første ledd gjelder overdragelser av bare deler av foretaket, til et annet foretak eller et broforetak. Blir noen kreditorer eller aksjeeiere stående igjen med rettigheter som ikke følger med over, må de få minst like mye som de ville fått ved avvikling. Finanstilsynet kan derfor ikke plukke ut deler av virksomheten på en måte som svekker dem som blir igjen.

Andre ledd setter samme grense for nedskriving og konvertering av ansvarlig kapital etter § 20-14 og for intern oppkapitalisering etter § 20-24. Nedskriving eller konvertering (omgjøring av gjeld til egenkapital) kan ikke gjennomføres hvis eiere og kreditorer da taper mer enn ved avvikling. Samme prinsipp står i § 20-14 syvende ledd for eiere av kapitalinstrumenter.

Avviklingen det måles mot, foretas av administrasjonsstyret, og oppgjøret skjer etter reglene i dekningsloven med mindre noe annet er bestemt (§ 20-31). Etter at krisetiltak er gjennomført, skal en uavhengig sakkyndig lage en ny verdivurdering (§ 20-38). Den skal kunne vise om eiere og kreditorer ville kommet bedre ut ved avvikling.

Andre naboparagrafer gir vernet innhold. § 20-41 sier at en eiendel som er stilt som sikkerhet, ikke kan overdras uten forpliktelsen den sikrer, og motsatt. § 20-40 verner motregning og netting (oppgjør der gjensidige krav gjøres opp mot hverandre) i ordninger der bare en del av rettighetene ellers ville blitt flyttet. § 20-39 gir motparter vern ved overdragelser og ved endring eller opphør av kontrakter etter § 20-34. Etter § 20-33 kan Finanstilsynet overdra eiendeler fri for andre forpliktelser, men ikke sikkerhetsrettigheter. Suspensjon av betalinger og heving reguleres i § 20-35 og § 20-36.

Eksempel: Et foretak i krise deles slik at en del av virksomheten overføres til et annet foretak. En kreditor som blir igjen i det gamle foretaket, skal likevel få minst det kreditoren ville fått hvis foretaket var avviklet.