§ 13-17. Provisjon til forsikringsmeglere

Paragrafen stopper forsikringsforetak fra å betale provisjon eller annet vederlag til et meglerforetak når meglerforetaket ikke selv har lov til å ta imot det. Det er meglerens regler som avgjør. Forsikringsforetakets forbud følger dermed meglerens forbud, slik at begge sider av avtalen holdes innenfor samme ramme.

Forbudet ligger i forsikringsformidlingsloven § 8-4. Den bestemmelsen sier at et meglerforetak ikke må innrette seg på en måte som kan påvirke uavhengigheten som megler, og ikke opptre slik at det skapes tvil om stillingen som uavhengig mellomledd. Meglerforetaket skal også være aktsomt ved valg av forsikringsgiver og fraråde kunden å bruke en giver det er tvil om. Kjernen for vår paragraf er at megleren ikke kan ta imot provisjon eller annen godtgjørelse fra forsikringsgiveren som overtar avtalen oppdraget gjelder.

Regelen i forsikringsformidlingsloven har unntak. Den gjelder ikke megling av gjenforsikring. Den gjelder heller ikke megling av forsikring fra forsikringsforetak som ikke er etablert i Norge, forutsatt at meglerforetaket sender vederlaget videre til kunden. Loven lister også opp visse typer forsikringsobjekter der forbudet ikke gjelder, blant annet skip og innretninger til petroleumsvirksomhet. Departementet kan gi forskrift som gjør unntak, avgrenser eller utfyller.

Andre ledd i § 13-17 gir departementet myndighet til å gi nærmere regler om gjennomføring og avgrensning. Departementet kan blant annet si noe om når forsikringsforetak kan ha særlige pristariffer for administrative tjenester for forsikringer som kommer via et meglerforetak.

Paragrafen skiller seg fra de omkringliggende, som handler om foretakets egen risiko. § 13-15 begrenser sikkerhetsstillelse, § 13-16 låneopptak, og § 13-18 sikring av kundemidler. Denne handler i stedet om hvordan forsikringsforetaket kan betale for formidling av forsikringer. Filialer i andre EØS-stater omtales i § 5-4, som viser til denne paragrafen.