§ 8-1. Rettens kjennelse om tilrettelagt innhenting

§ 8-1 er kjernebestemmelsen i domstolskontrollen med Etterretningstjenestens mest inngripende virkemidler. Retten kan ved kjennelse gi tillatelse til fem ulike typer tiltak: å pålegge speiling av kommunikasjon over grensen etter § 7-3, å iverksette søk i metadata som er lagret etter § 7-8, å hente inn og lagre innholdsdata målrettet etter § 7-9, å gjennomføre målrettet innhenting på annet grunnlag etter § 5-2 andre ledd, og å behandle opplysninger som kan avsløre en journalistisk kilde etter § 9-6 første ledd. Retten kan sette vilkår for tillatelsen, og kjennelsen skal begrunnes og kan omgjøres senere. Fordi sakene ofte haster, skal avgjørelsen komme så raskt som mulig, og den saken egentlig gjelder - for eksempel den som overvåkes - får verken uttale seg på forhånd eller kjennskap til at kjennelsen finnes. Kjennelsen sendes til Etterretningstjenesten, som igjen må sørge for at EOS-utvalget får se både kjennelsen og begjæringen, slik at utvalget kan kontrollere at tillatelsen er brukt riktig.

I praksis er § 8-1 den bestemmelsen begjæringer fra Etterretningstjenesten til slutt munner ut i: sjefen for tjenesten fremmer begjæring for Oslo tingrett etter kravene i § 8-2, retten kan holde muntlige forhandlinger etter § 8-3 og skal alltid vurdere om vilkårene i loven er oppfylt etter § 8-4, mens en særskilt sikkerhetsklarert advokat oppnevnt etter § 8-5 ivaretar interessene til den saken gjelder, siden vedkommende selv ikke får delta. At avgjørelsen ikke meddeles den som rammes, henger sammen med at hele ordningen er bygget rundt hemmelighold og etterprøving i etterkant fra EOS-utvalget, ikke ordinær kontradiksjon.

Bestemmelsen henger sammen med resten av kapittel 8: kjennelsens varighet er begrenset etter § 8-6, den skal sikkerhetsgraderes etter § 8-7, dommere og domstolens personell har taushetsplikt om sakene etter § 8-8, og både tjenesten og den særskilte advokaten kan anke kjennelsen etter § 8-9.