§ 5-2. Grunnvilkår for målrettet innhenting

§ 5-2 fastsetter vilkåret for at Etterretningstjenesten skal kunne starte målrettet innhenting mot en bestemt person, gruppe eller sak. Terskelen er at det finnes konkrete holdepunkter — ikke bare en generell mistanke — for at innsamlingen faktisk vil gi informasjon tjenesten trenger til etterretningsformål. Paragrafen skiller seg dermed fra målsøking i § 5-1, der kravet er lavere: der holder det med saklig grunn til å undersøke saken nærmere (kilde § 5-1). Når journalister som er vernet av § 9-6 første ledd er mål for innhentingen, eller det er stor sjanse for at innsamlingen vil avdekke hvem som er journalistens kilde, gjelder en strengere regel: inngrepet kan bare skje dersom det er strengt nødvendig at hensynet til kildevernet må vike for nasjonale sikkerhetsinteresser. I slike tilfeller holder det ikke med en beslutning internt i tjenesten — det er retten som må gi klarsignal i en kjennelse, jf. kapittel 8.

I praksis er § 5-2 en mellomstasjon i etterretningsarbeidet: målsøking etter § 5-1 brukes til å kartlegge om noe er interessant, mens målrettet innhenting etter § 5-2 brukes når tjenesten alt har et konkret grunnlag og ønsker å samle inn mer. Samme grunnvilkårs-logikk gjenfinnes i § 5-3 for innhenting og søk i store datamengder (rådata i bulk), der kravet i stedet er at innhentingen er nødvendig for å skaffe et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag (kilde § 5-3). Uansett hvilket grunnvilkår som er oppfylt, må tiltaket også bestå forholdsmessighetsvurderingen i § 5-4: er inngrepet for den enkelte for stort sammenlignet med det tjenesten oppnår, skal innhentingen ikke gjennomføres (kilde § 5-4). Grunnvilkåret i § 5-2 åpner altså bare døren for å bruke metodene i senere kapitler — det avgjør ikke alene om innhentingen kan skje.

Paragrafens andre og tredje ledd henger tett sammen med kildevernregelen i § 9-6. Der fremgår det at tjenesten som klar hovedregel skal la være å bruke opplysninger noen har betrodd i sitt arbeid som journalist, dersom bruken kan avsløre hvem som har vært kilden, i alle fall så lenge vedkommende har tilknytning til Norge (kilde § 9-6). Unntaket er snevert: bare når hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser er så tungtveiende at kildevernet må vike, og da skal retten selv ta stilling til spørsmålet i en kjennelse. Den rettslige prosessen rundt slike kjennelser er nærmere regulert i kapittel 8, blant annet reglene om selve kjennelsen om tillatelse, kravene til begjæringen som sendes retten og hvor lenge en tillatelse kan vare.