§ 7-2. Ekomtilbyderes plikt til å tilrettelegge for innhenting
- § 7-2 pålegger ekomtilbydere og visse internettbaserte meldingstjenester å tilrettelegge for Etterretningstjenestens innhenting.
- Plikten inntrer etter pålegg gitt med hjemmel i § 7-3 og kan omfatte speiling av kommunikasjon og teknisk bistand.
- Tilretteleggingen skal ikke forringe tjenestene for brukerne, og staten dekker tilbyderens merutgifter.
- Departementet kan gi forskrift om plikten og om beregning av merutgifter.
§ 7-2. Tilretteleggingsplikt for ekomtilbydere
- gi informasjon om signalmiljø, dataformater, tekniske innretninger og fremgangsmåter
- tillate at tjenesten installerer utstyr og etablerer tilstedeværelse for å drifte utstyr på steder som kontrolleres av tilbyder
- medvirke til teknisk drift og vedlikehold av etablerte løsninger
- bidra til at tjenesten kan gjennomføre testinnhenting og testanalyser av trafikk i nett og tjenester
- sørge for tilgang til kommunikasjon uten hinder av linkkryptering eller tilsvarende kryptering som tilbyder kontrollerer
- medvirke til sikkerhetsmessig forsvarlige løsninger.
§ 7-2 pålegger visse ekomtilbydere - og enkelte internettbaserte tjenester for meldinger og kommunikasjon som er åpne for folk flest - en tilretteleggingsplikt overfor Etterretningstjenesten. Plikten inntrer først når tjenesten har fått pålegg etter § 7-3, og den omfatter å speile utvalgte kommunikasjonsstrømmer og gjøre dem tilgjengelige, samt å bidra praktisk til de øvrige stegene i kapittel 7 - som filtrering av data og søk i det som lagres. I loven er dette beskrevet gjennom flere konkrete eksempler, blant annet at tilbyderen skal gi informasjon om signalmiljø og dataformater, og at den skal gi tilgang til kommunikasjonen selv om den er beskyttet med linkkryptering som tilbyderen selv rår over. Loven presiserer at tilretteleggingen ikke skal forringe tjenestene for de vanlige brukerne, og at staten dekker tilbyderens merkostnader ved å bidra. Departementet kan gi nærmere forskrifter om både tilretteleggingsplikten og hvordan merutgiftene skal beregnes.
I praksis retter plikten seg mot dem som definisjonene i ekomloven § 1-5 omtaler som tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, altså aktører som formidler kommunikasjon mot vederlag, i tillegg til visse internettbaserte meldingstjenester. Selve beslutningen om hvem som pålegges tilrettelegging, og hvor omfattende plikten skal være, treffes etter reglene i § 7-3: for de mest inngripende tiltakene kreves rettens tillatelse etter kapittel 8, mens sjefen for tjenesten selv kan beslutte andre former for tilrettelegging for inntil to år av gangen. Slik blir § 7-2 den tekniske og praktiske forutsetningen for at innhentingsformene i §§ 7-7 til 7-9 - lagring av metadata i bulk, søk i disse og målrettet innhenting av innholdsdata - i det hele tatt kan gjennomføres.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 7-1, som setter de generelle vilkårene for grenseoverskridende innhenting, og med § 7-4, som pålegger tilbyderen og dens ansatte taushetsplikt om tilgangen og løsningene Etterretningstjenesten får. Testinnhenting og testanalyser etter § 7-5 og utvalg og filtrering etter § 7-6 forutsetter også at tilretteleggingen etter § 7-2 er på plass, og bestemmelsen har dessuten en side mot tilsyns- og kontrollreglene i § 2-7.