§ 7-1. Generelle vilkår og virkeområde

§ 7-1 åpner for at Etterretningstjenesten kan hente inn elektronisk kommunikasjon som krysser den norske grensen, men bare til etterretningsformål og bare når tre vilkår er oppfylt samtidig: grunnvilkårene i kapittel 5 må være oppfylt, reglene i kapittel 7 og 8 må følges, og innhentingen må ikke stride mot loven for øvrig. Bestemmelsen fastsetter dermed rammen for og virkeområdet til resten av kapittel 7, som gjelder det som gjerne kalles tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon.

Reglene i kapittel 7 og 8 gjelder likevel bare når det faktisk er nødvendig at en tilbyder som nevnt i § 7-2 tilrettelegger for innhentingen - altså når Etterretningstjenesten trenger hjelp fra en ekomtilbyder eller en tilbyder av internettbaserte kommunikasjonstjenester for å få tak i kommunikasjonen. Er dette ikke nødvendig, faller innhentingen utenfor kapittel 7 og reguleres av andre deler av loven. Tilretteleggingsplikten i § 7-2 pålegger tilbyderne blant annet å speile og gjøre tilgjengelig utvalgte kommunikasjonsstrømmer, og å bidra teknisk slik at tjenesten kan drifte utstyret sitt hos tilbyderen.

§ 7-1 er inngangsporten til resten av kapittel 7. Beslutningen om å pålegge en tilbyder å tilrettelegge, tas etter vilkårene og saksgangen i § 7-3, der retten gir tillatelse ved kjennelse og sjefen for Etterretningstjenesten gir selve pålegget. De som er underlagt tilretteleggingsplikten, har en egen taushetsplikt om tilgangen og løsningene etter § 7-4, som gjelder også etter at arbeidet er avsluttet. Tjenesten kan i tillegg gjennomføre testinnhenting og testanalyser etter § 7-5 for å bli kjent med signalmiljøet, og skal gjennom utvalg og filtrering etter § 7-6 søke å hindre at metadata om rent norsk kommunikasjon blir lagret. Det som likevel lagres i bulk etter § 7-7, kan det søkes i etter § 7-8, mens målrettet innhenting og lagring av selve innholdet skjer etter § 7-9.