§ 2-7. Unntak fra personvern- og ekomtilsyn

Paragrafen unntar Etterretningstjenesten fra flere vanlige tilsynsordninger og plasserer i stedet kontrollen andre steder. Personvernregelverkets egne håndhevingsregler, altså reglene om tilsyn, klage og sanksjoner i personopplysningsloven og personvernforordningen, gjelder ikke for tjenesten. Det samme gjelder store deler av ekomlovens tilsynskapittel, men bare så langt reglene ville gitt myndigheten innsyn i selve etterretningsvirksomheten. Denne begrensningen er ikke til hinder for at myndigheten fortsatt kan føre tilsyn med hvordan tilbyderne som er omfattet av tilretteleggingsplikten i § 7-2, faktisk oppfyller den plikten. Til sist legger paragrafen ansvaret for å kontrollere hvordan tjenesten henter inn kommunikasjon som krysser landegrensene, til domstolene, som gjør dette i tråd med kapittel 8.

I praksis betyr dette at Etterretningstjenesten ikke kan bli gjenstand for pålegg, klagebehandling eller sanksjoner fra personvernmyndighetene slik andre virksomheter kan. I stedet ivaretas personvernhensyn gjennom de særskilte kontrollordningene loven selv bygger opp, som EOS-utvalgets løpende kontroll. Overfor ekomtilbydere som er pålagt å tilrettelegge for innhenting etter § 7-2, beholder myndigheten likevel oppgaven med å sjekke at tilbyderne rent faktisk oppfyller sin tilretteleggingsplikt, selv om den ikke får se hva Etterretningstjenesten gjør med informasjonen. Den strengeste formen for kontroll, den som gjelder tilrettelagt innhenting av kommunikasjon over landegrensene, er lagt til domstolene og ikke til et forvaltningsorgan.

Bestemmelsen hører hjemme i kapittelet om organisering, styring og kontroll og utfyller de øvrige kontrollmekanismene: departementets styring i § 2-3, EOS-utvalgets og Riksrevisjonens kontroll i § 2-6, og saker som skal forelegges departementet i § 2-5. Den henger også sammen med tilretteleggingsplikten som pålegges ekomtilbydere i § 7-2. Forholdet mellom paragrafen og personopplysningsloven omtales nærmere i § 9-1. Kontrollen med tilrettelagt innhenting av kommunikasjon over landegrensene ligger hos domstolene, som fører denne etter kapittel 8.