§ 2-5. Reguleringsmyndighet og klagenemnd: uavhengighet og klageadgang

Paragrafen handler om to organer: reguleringsmyndigheten og klagenemnden. Etter første ledd er det departementet som utpeker dem, og departementet gir også forskrift om hvordan de skal organiseres, hvilke oppgaver de har og hvilken myndighet de får.

Andre ledd sikrer uavhengighet. Reguleringsmyndigheten og klagenemnda kan ikke instrueres om hvordan de bruker myndigheten sin. Vedtak fra reguleringsmyndigheten kan bare påklages til klagenemnda. Klagen går altså ikke via departementet.

Tredje ledd utvider uavhengigheten til økonomien: ingen kan instruere de to organene om hvordan de disponerer tildelte budsjettmidler. Departementet utpeker organene og gir forskrifter, men kan altså ikke styre hvordan de bruker pengene sine.

Fjerde ledd pålegger reguleringsmyndigheten å samarbeide med andre lands reguleringsmyndigheter og med internasjonale institusjoner. Grunnlaget er Norges forpliktelser etter EØS-retten.

Eksempel: reguleringsmyndigheten treffer et enkeltvedtak som en part mener er feil. Parten kan klage, og klagen skal til klagenemnda. Verken departementet eller andre kan instruere klagenemnda om hvordan den skal avgjøre klagen.

Paragrafene før denne, §§ 2-1 til 2-3, bruker uttrykket konsesjonsmyndigheten. Der handler det om melding med forslag til utredningsprogram, om søknad og om hva som skjer når melding eller søknad har feil eller mangler. Uttrykkene er ikke like, og § 2-5 handler om reguleringsmyndigheten og klagenemnda. § 2-4, som står rett foran, omtaler vedtak etter § 3-1, blant annet at Kongen kan bestemme at visse vedtak skal treffes i statsråd, og at konsesjon ikke kan erstattes av rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven.