§ 3-14. Utlevering av lagrede IP-adresser til politiet

Paragrafen regulerer når politiet kan få de IP-opplysningene som tilbyderne har lagret etter § 3-13. Opplysningene skal gis ut selv om tilbyderen ellers har taushetsplikt etter § 3-10. Vilkåret er at det er nødvendig for å etterforske en handling som kan gi fengsel i tre år eller mer, eller som rammes av et av straffebudene loven lister opp. Blant dem er straffeloven § 125, som ellers handler om avsløring av statshemmeligheter.

Andre ledd stiller formkrav. Politiet må be om utlevering skriftlig, og så langt det er mulig oppgi hva saken gjelder, hva formålet er og hva anmodningen omfatter. Anmodningen må vise at nødvendighetskravet er vurdert. Tredje ledd pålegger politiet og påtalemyndigheten å sende departementet en årlig rapport om uthenting av IP-adresser.

Fjerde ledd er en viktig sperre. Opplysninger som bare er lagret på grunn av § 3-13, kan ikke kreves utlevert etter tvisteloven § 22-3 andre og tredje ledd, etter åndsverkloven § 87, eller etter andre lover eller i andre tilfeller enn de første ledd nevner. Tvisteloven § 22-3 gjelder bevisforbud ved lovbestemt taushetsplikt, og åndsverkloven § 87 lar retten i saker om opphavsrett pålegge en tilbyder å utlevere opplysninger om hvem som har et abonnement. Lagringen kan altså ikke brukes av privatpersoner i sivile saker.

Femte ledd lar departementet gi forskrift om utlevering og om politiets og påtalemyndighetens rapportering. Sammenheng: § 3-13 pålegger lagringen i tolv måneder, og § 3-10 gjør utlevering til et unntak fra taushetsplikten. § 3-11 om sletting og § 3-12 om tilrettelegging hører til samme systematikk. Eksempel: politiet ber skriftlig om hvem som brukte en IP-adresse i en alvorlig etterforskning, og viser at det er nødvendig. Tilbyderen gir da ut opplysningene.

Overtredelsesgebyr (§ 15-12) og klager som avgjøres av departementet (§ 16-7) har egne paragrafer som viser hit, i tillegg til § 3-13.